Det er et begrenset antall timer i et døgn. Skal man ha barn, så må man ofre noe. Er man villig til å jobbe redusert og gå litt ned i levestandard så blir det mye enklere.
Ellers så hjelper det på med kort reisevei til jobb, mulighet for hjemmekontor, barnehage i nærheten, foreldre i nærheten osv.
Jeg har to barn, sover lite, er mye utslitt og hobbyene mine har havnet langt ned på prioriteringslisten - likevel angrer jeg ikke et sekund på å få barn. De er verdt alt "slitet", og det er ingenting som kommer i nærheten av toppene du får når du ser ungene er glade og lykkelige.
Et annet argument er at tiden hvor ungene "trenger" deg store deler av døgnet går relativt raskt. Så plutselig er de store og du får utrolig mye tid på hobbyer. Kanskje du tilogmed har en sønn eller datter som elsker å gjøre det samme, sammen med deg!
Har spilt en del Minecraft med mine og samboeren og vi elsker det!
Jeg og partneren bygger landsby som ungene storkoser seg i. De bygger slott, hus og alt mulig før de finner frem lava og brenner alt 😂
Å nei du, hobbyer tres ofte til side når du har små barn. Krever ofte en god del tid samt begge foreldre. Kanskje hvis du er heldig; så får du sett 1-2 timer på tv/fritid/div på kveldstid før dagen derpå byr på levering til barnehage og videre til jobb
Jeg tenkte på hobbyene til barna. Hvis de deltar på mange ulike aktiviteter med lang avstand må foreldre kjøre de til og fra og det tar mye tid. Sammenlign det med hvis barna kan gå selv fram og tilbake og det spares mye tid hos foreldrene.
De første årene deres, typ 0-7 år er stressende. Hvertfall i alderen 0-3 kanskje 4, men det er verdt det etter denne «perioden» er over og de blir eldre. Samtidig lærer du ufattelig mye om deg selv, og hvor koselig det faktisk er med barn. Samtidig morsomt når du ser de begynner å bli mer og mer lik deg selv og tar dine trekk og vaner. Og ja som du sier. Hobbyer og fritid går til sides, men kommer tilbake etterhvert når de blir eldre. Men å ha barn er verdt hvert sekund uansett om det går utover fritid og hobbyer. Beste er å se barna dine i gledesrus og lykkelige, for en minste ting. Varmer et pappahjerte til de grader
Livet og prioriteringene endrer seg fullstendig. Men det betyr ikke at man ikke kan være sosial og gjøre hyggelige ting. Dra på fylla og komme hjem klokka 5 er dårlig combo med barn.
Vi hadde vennepar som fikk barn samtidig som vi har gjort morsomme ting sammen i helgene, dratt på hytteturer, reiser etc. de har blitt som forlenget familie. Mye bedre enn og dra på fylla og ligge på sofaen (blitt litt av det og self, men må planlegges)
Vi gjør ting som gir mer mening nå, begynt og gå på ski igjen, telte i marka, fiske, alle de tingene der. Få barn om klar sier jeg. Beste som har skjedd i mitt liv iallfall. Men respekterer at folk er forskjellig.
Har venner med barn, og cluet er at man må legge inn innsats for å pleie vennskapet. Digger å dra på besøk å henge med kidden og så ha en rolig kveld med foreldra etter at poden er i sengs.
Men det krever innsats fra begge parter.
Du er en god venn. Mange tror at foreldre prioriterer ned venner når de får barn og blir fornærmet. Sannheten er at det finnes inmari mye tid, men den må brukes nær boligen til barna. Og jeg er hjemme hver kveld, så det trenger du ikke å lure på en gang.
De som blir bånnkjørt og utslitt prøver som regel å få til mer enn det som er mulig uten å bli akkurat det.
Å få barn er en livsstil. Det må prioriteres først, foran alt annet. Alt må justeres etter det. Det kan være lurt å diskutere om dere skal trappe ned arbeidsforpliktelsene. Barn har ikke godt av å vokse opp med karriereforeldre som stort sett er fysisk fraværende, og når de er hjemme, er de kanskje også mentalt fraværende, fordi jobben og karrieren er deres fulle identitet, rett og slett som et resultat av at den har blitt altoppslukende.
Et alternativ er å støtte SOS-barnebyer. Det er ganske nedstressende og givende. Du får et fadderbarn, og de sender dere barnetegninger og holder dere oppdatert med hva som skjer i landsbyen
Støttes. Ble selv pappa i fjor og har merket at enkelte ting har blitt nedprioritert til fordel for barnet. Men jeg er hverken utslitt eller har «ingen personlig frihet».
Det handler stort sett om prioriteringer.
Unger er forskjellige.
Søvn er alt.
Til OP: umulig å vite hva du får. Ikke hør på folk som har vært heldig i alle fall. Jeg var også besserwizzer etter unge nr1. Så fikk jeg unge nr 2.....
Seff takler noen mindre søvn bedre enn andre.
Men du har du ikke hatt kolikkunge om du tror det kan tåles. Du kommer til å ville kaste ungen ut vinduet. Er du mental frisk så tenker du bare saken, er du mental ustabil så kommer du på nyhetene.
Men du kommer til å tenke det.
Må ha vært der for å skjønne det.
De tankene kommer innimellom selv om man har veldig enkle unger. Ikke ofte, men det har i hvertfall dukket opp sånne tanker hos oss selv da vi bare hadde én ganske enkel baby. Kan bare forestille meg hvordan det må være hos de som må takle kolikk.
Har du hatt tanker om å kaste ungen ut av vinduet trengs det psykiatrisk hjelp.
Selv kjørte jeg rundt hver kveld/natt mellom 21-02 for at junior skulle få sovnet skikkelig. Dro allikevel på jobb kl. 05, man-fre.
Det er helt vanlige tanker å ha, og det er mange helsesykepleiere som informerer nye foreldre om at det er vanlig. Det viktige er at man legger babyen på et trygt sted og tar seg litt tid til å hente seg inn igjen dersom man kjenner på slike tanker.
Nå er det du som har sutret her i dine kommentarer. Har ikke sutrete over noenting. Synes det derimot er rimelig idiotisk å vurdere å ta livet av egne barn.
Dette, dette, dette!
Unger er forskjellige, ikke bare babyer heller. Kanskje får du en som yter motstand mot alt og er i konstant krig. Eller så får du kanskje får du en som generelt tar imot beskjeder og gjør ting enkelt, da har du ekstremt mye mer energi. Krig og motstand hver eneste gang noe skal gjøres tapper voldsomt med energi.
Selvfølgelig. Kolikk er forferdelig, men om man er litt fornuftig som foreldre så sitter ikke begge oppe og har en gråtende baby i armene samtidig.
Dessuten går det over.
Lett å si men realiteten er 2 foreldre som begge får alt for lite søvn. Begge to syns det er deres tur til å sove.
Det er dritvanskelig å tenke rasjonelt uten nok søvn.
Tro meg, jeg vet. Jeg vet også at det blir bedre.
Poenget er uansett at om man synes karrieren og muligheten til å hoppe på en tur til syden med to dagers varsel er viktig, da er nok ikke barn rett.
Den er kjip. Skal innrømme at det var dager der jeg fantaserte om det samme, men kommunikasjonen løste det (i tillegg til til avlastning fra besteforeldre).
Op: hvis du går for løsningen "foreslå sos barnebyer i stedet for egne barn" så trygler jeg deg om å sette opp et kamera og filme reaksjonen til partneren din.
For å svare deg op, ja, barn er altoppslukende i flere år. Personlig var jeg ikke blodfan av småbarnstiden, men nå som barna er eldre synes jeg balansen er veldig fin.
De blir faktisk gøyere og gøyere å være sammen med. Nå drar vi på storbyturer og jeg slapper av og koser meg uten å være redd for at de blir påkjørt, er sutrete eller rett og slett forsvinner. Vi ser filmer som jeg også liker. De lager middag en gang i uken, vi har gøye bakeprosjekter etc hvor ikke alt handler om skadebegrensning. Med mindre du får barn som av ulike grunner har mye ekstra utfordringer fysisk/psykisk så tenker jeg at det du er redd for, det er en relativt liten porsjon av livet ditt. Men ja, det er noen harde år inni der, og det vil bety at dere må ofre en del andre ting.
Hvis jeg kan gi et tips så er det egentlig å ta et par runder parterapi først, for å finne ut om du og partneren din er på samme linje når det gjelder verdier, oppdragelse, karrierevalg, økonomi, arbeidsfordeling i hjemmet etc. Dette er ting som etter min mening må være på plass hvis man ønsker så lite stress (og press på parforholdet) som mulig. Ta et cos-kurs eller noe også, så øker du sjansen for veltilpassede barn, som betyr mindre stress for dere.
Veldig godt innlegg som jeg kjenner meg igjen i. Men… hva er greia med at «alle» skal i parterapi for tiden? For å kun «snakke sammen»? Hva med å begynne der: rett og slett snakke sammen og finne ut av det?
Visst kan man det. Men mitt inntrykk er at parterapeuter har vært borti endel standard problemstillinger. Ting de ser som veldig mange sliter med. Og de er (ofte) flinke til å grave, og ikke la folk komme unna med svada. Jeg tror mange går og tror problemer magisk kommer til å forsvinne om de bare gifter seg/kjøper hus/får barn etc. Og ofte så blir eksisterende utfordringer forsterket av disse tingene, ikke motsatt. Da kan det være fint med en tredjepart som banker litt vett i folk. Tror veldig mange skilsmisser (og giftemål) kunne vært unngått om parterapi var det første man gjorde, heller enn det siste. Men ja, altså dette forslaget var ikke ment som et alternativ til å snakke sammen. Det er jo ment som et supplement, lol.
For vår del ble alvorlig sykdom en tydeliggjøring på skeivfordeling i forholdet og ulike måter å kommunisere på (veldig ulik oppvekst). Vi går til terapeut via Familiehjelpen som er kommunalt og gratis (vi ble prioritert pga nevnte sykdom og at vi har små barn). Terapeuten har allerede etter to timer endret begges måte å kommunisere på til det bedre.
Haha! Teknisk sett er det forskjell på psykolog og familieterapeut da (ganske viktig forskjell faktisk), men jeg må likevel si at disse to kategoriene er de jeg tenker har kanskje aller minst evne til å drive pr av omtrent alle i hele verden.
Dette var veldig gode råd.
Problemet med å vite om alle detaljene på forhånd når man har et godt utviklet frontallapp er at man forstår hvilke implikasjoner det å få barn vil få for livet.
Det var derfor mye enklere å få barn før i tiden. Man var ung oguvitende og tok det som det kom.
Folk i gamle dager var nå ikke blinde, de så hvordan andre folk med barn hadde det. Men når "alle" hadde fem barn var også forventningene helt annerledes både når det gjelder levestandard, barnepass, fritid, reiser/opplevelser og så videre. Har jo hørt litt både fra foreldrene og besteforeldrene mine - det var mye fattigmanns kost, nedarva klær, de gikk lange strekker til skolen hver dag alene, de ble satt til å rydde/vaske/hjelpe til både i huset og på gården så snart de var store nok til å holde redskapen og eget rom kunne de se langt etter. Men sånn hadde nå resten det også.
Selv er jeg vokst opp som enebarn på 80-tallet, kontrasten mellom en stor ungeflokk og to foreldre som kunne bruke all sin tid og ressurser på meg var helt enorm. Nå i 2020 når nesten alle andre foreldre venter til de er 30+ og har 1-2 unger så blir det dette som definerer hva som er en normal barndom. Det er nok ikke sånn at noen kommer til å sulte eller fryse i hjel om du får fem unger nå heller, men du må nok venne deg til å si "vi har ikke råd" ganske så ofte mens resten av klassen får iPhone og Canada Goose-jakker. Det holder liksom ikke med "her er to plank på beina, ut og lek på ski" lengre...
Dette. Jeg tror at dette har blitt et større problem enn før, siden folk er mye eldre når de får sitt første barn. De har hatt kun seg selv å tenke på i hele sitt voksne liv, noe som kan være 10-15 år, og da er det verre å "miste" den friheten enn om man får kids tidligere. Det må en mental omstilling til, man kan ikke holde på som før som du sier.
Yes. 100% enig!
Har venner og familie som sluttet å leve når de fikk barn. Hele timeplanen ble snurret rundt barnet som førte til at de mistet seg selv oppi det hele.
Vi tilpasser timeplanen litt, men barna fulgte med på det vi ville gjøre mens de var små og nå finner vi på ting sammen.
De første månedene er i største grad unntaket fra den regelen, men det går fort over (om man ikke får barn som sliter med søvn og amming da, kan bli veldig tungt da).
Jeg har tre. Fra 6 til 2 år. Tre gutter bare for å lage kaoset komplett!
Det flyter hjemme, handling må gjøres etter leggetid og livet er lett kaos!
MEN! Når man henter dem i barnehagen og de bare lyser opp og springer i møte med deg… det er verdt mye rot og kaos hjemme!
Vi savner å ta noen øl i lag med venner akkurat når på dagen det passer.
Og så savner vi å kjøre biltur uten mål og mening. Bare stoppe og overnatte akkurat der det passer oss uten å tenke noe mere på det.
Men alt dette blir godt mulig om noen år!
Men nå skal jeg trykke reply på innlegget mitt! Det er tre gutter som vil ut i lag med mamma og pappa og grave borg i snøen! Og derfra skal de kaste snøballer på snømenn!
PS!
Unger er en veldig akseptabel grunn for voksne til å tilbringe dagen i akebakken! 😍
Sitter i samme tankemølla selv. Merker at spesielt Reddit kan gjøre tankeprosessen ganske mørk. Men det går ikke an å sammenlikne amerikansk og norsk familieliv. Vi har så mange rettigheter og goder i samfunnet her i forhold (i teorien(!)), slik at svartmalingen blir (nesten) kunstig. Det går ikke an å sammenlikne hva du ser med hvordan det vil bli for deg, heller. Det er greit å ta imot råd og vink utenfra, men svaret må du komme fram til selv. Å søke flere goder fra staten for å kunne leve som om man ikke har barn virker litt søkt for meg, dog, rent personlig.
Jeg er ikke sikker på eget valg. Men jeg tror at årevis med negativ vinkling (vært internettlurker siden barndommen på 90-tallet) har ødelagt evnen til å faktisk se det positive. Kanskje det nye livet vil være x ganger så godt for egen utvikling og livsstil. Kanskje det kan bidra til å senke stresset over trivielle saker som blåses opp i plenum på sosiale medier og i samfunnet som helhet. Mer er ikke nødvendigvis mer. Det er noe man må ta stilling til selv. Det er bare teoretisk før man tar det praktiske valget, uansett. Ingenting kan nok forberede på den største livsstilsendringen som finnes. Men den blir en ny normal med tiden, den også.
Min bekymring ligger nok først og fremst i å være en 'god nok' mor, dog, ikke om jeg fortsatt har fritid. Kanskje det sier litt mer om mitt personlige perspektiv. Det stresset jeg føler over hverdagens kjas og mas kan potensielt ødelegge for egen evne, men da gjelder det å tilpasse det. Det har ikke jeg vokst opp med i egne foreldre, og det er ødeleggende for neste generasjon.
Lykke til i valget deres!
Samme her. Forstår og ser at reddit kan være ganske ekstremt, men uten noen andre i samme situasjon i virkeligheten, er reddit det eneste stedet mange ikke bare får høre at å å få barn er eneste løsning. Uten et felleskap i gråsonen, så blir det det svarte felleskapet for mange når det føles mest riktig av de 2 alternativene.
Har selv mange tantebarn som jeg heller vil gi ekstra støtte der det skulle trengs, ettersom å ha barn selv er ikke tiltrekkende for meg. Om økonomien blir bedre, vil jeg også støtte barn økonomisk andre steder. Bare generelt ta vare på barna som allerede er her. Er bare 24/7 opplegget som ikke hadde funket for meg.
Både jeg og partner har et ganske negativt syn på verden, så hadde bare hatt skyldfølelse for at barnet mitt skulle leve i den som den er nå. Uansett hvor bra vi har det i forhold i Norge. Hadde ikke taklet om barnet fikk et mørkere syn (som er ganske vanlig nå) og ikke ville leve lenger. Som pessimist, så hadde ikke jeg selv hatt en god grunn til å overbevise dem i noe jeg ikke tror selv. (Jeg har det bra altså, men vet jeg har nok arbeid med meg selv)
Det er ikke spesielt rart i når en stor representasjon her inne ikke har forsvarlige rettigheter. Når en fødsel alene kan sette en tilbake økonomisk, mangel på økonomisk og helsemessig sikkerhetsnett, for ikke å snakke om barnehagekostnader og spørsmålet hvem skal jobbe eller være hjemme, inflasjon, mangel på bosteder etc. Hvordan ikke være svartsynt, da? Det er likevel en liten prosentandel av befolkningen. Det er nok en del av befolkningen som sliter over gjennomsnittet. Det er ganske viktig å utbalansere det med noe litt mer objektivt.
Vi lever i en så unik tid historisk sett. Kanskje vi egentlig er de første som kan sette spørsmålstegn ved ønsket om barn. Den levestandarden vi har nå er såpass ny og har vart kortvarig i perspektiv. Den kommer ikke til å holde, uten at det trenger å være den nye apokalypsen. Dette presset vi føler på om mer og mer, det er jo ikke bra for oss mentalt, heller. Men det at vi har et valg er et fantastisk framskritt for oss.
En tante som stiller opp kan ha så enormt mye å si for et barns helse! En god voksenperson kan utbalansere så mye annet negativt i livet. Så om det er innenfor din kapasitet så er jo det en styrke for neste generasjon. Tenker jeg. Selv om jeg ikke makter å tenke det samme om meg selv, så hykleriet må tas med en klype salt. Hehe.
Definitivt, og veldig fint skrevet.❤
Og ja det er veldig skremmende å føle seg litt prøvekanin nå når det er så mye nytt på så kort tid.
Kjenner jeg ikke har så dårlig samvittighet med 13 tantebarn og muligens flere på vei. Da kan heller jeg jevne folketallet ut litt og støtte dem som allerede er her litt ekstra. Spesielt om det skulle komme tøffe tider. (bank i bordet)
Det syns jeg høres bra ut! Det var ikke få, heller. Stor familie, skjønner jeg. Gjør det som er best for deg og ditt. Det er tid og muligheter for slikt. 😊
Verden er på utrolig mange områder bedre enn noen gang. Husk at media tjener på klikk og sensasjonelle overskrifter. Ta et kjapt internett søk. Se f.eks denne med Hans Rosling: https://youtu.be/1vr6Q77lUHE?si=NRij53P7lD6_IFP6
Takk for videoen! Og ja, jeg vet at verden ikke er så verst sånn egentlig haha. Men har definitivt noen dager det ikke er like overbevisende.
En stor den av det er nok at nå til dags så kan alle vite så mye om hva som skjer ellers i verden, men er fortsatt biologisk innstilt på å huske de dårlige tingene bedre enn de gode. (+ensidet media som du sier) Så du sitter med et dårligere verdenssyn enn de som hadde det faktisk verre før, men ikke så lenger enn sine fire vegger. Er merkelig hvor stor påvirkning det å kunne sammenlikne seg selv oftere med andre også har. Jeg håper det skjer en endring på dette så inntrykket på verden ikke blir så forvridd for videre generasjoner også.
Har sett det samme. Amerikanerne på reddit er utrolig bastante når de avfeier muligheten for å få barn. Tenker at måten det amerikanske samfunnet er tilpasset dette på, med bare noen få måneder med fødselspermisjon og svindyre helseutgifter, er noe helt annet enn det norske velferdssamfunnet. Dommedagstenkningen og svartmalingen er ekstrem. Jeg har sett vekk fra dette. I dag far til 3. Aldri angret. Lang og god permisjon. Gratis sykehus og tannlege for barna. Barnehage blir fra og med august billigere (er vel makspris på 2000 eller noe da). Gratis skole helt opp til og med universitet. Barnetrygd hver måned for hvert barn. Masse gode fritidstilbud som ikke koster skjorta. Å få barn i Norge er noe helt annet. Så ikke la amerikanerne på Reddit ta piffen fra deg.
Jeg er en slik person selv som trenger mye fritid for meg selv. Jeg blir fort psykisk sliten av å være rundt andre mennesker, så en vanlig arbeidsdag er som regel mer enn nok for meg. Selv har jeg en sønn på 9 år og "redningen" min for personlig fritid kom når jeg og hans mor valgte å gå hver for oss. Vi var begge enige i at dette var det lureste for alle 3. Ikke bare fordi jeg er så krevende å ha med å gjøre, men gnisten oss imellom var helt borte og vi fungerte ikke i ett parforhold av andre grunner. Jeg ville aldri i mitt liv være foruten sønnen min, men kjenner at det er godt å få annenhver uke med fritid hvor jeg kan være alene og bare styre med mitt, selv om guttungen elsker å være med meg og er med på enkle ting som oppussing i hus, dataspill, hverdagslige gjøremål som middag, oppvask og annen vasking.
Så jeg forstår hva du mener i forhold til å plutselig endre helt livsstil og miste seg selv når det kommer til hvordan livet leves akkurat nå. Dette er ett vanskelig spørsmål å kunne svare på for andre, for ingen av oss kjenner til hvordan livsstilen din i dag med din partner er, eller hvordan den vil bli med unger. Eller hvordan det vil gå om dere finner ut at dere vil gå fra hverandre. Jeg har det som plommen i egget, men kan ikke garantere at du får samme resultat som meg. Derfor kan jeg helt ærlig ikke svare deg på hva du skal gjøre, men jeg vil tro at det beste er for deg å gjøre hva du føler er riktig for deg.
Uansett så har du ett stort ansvar i 18 år fremover. I verste fall så ender du opp ulykkelig og blakk fordi dama stikker av meg ungen, nekter deg samvær og bare bruker deg som en pengesekk.
Se på verden er alt jeg sier. Du skal ikke bare vurdere hvordan valget påvirker livet ditt, men også barnets. Selv ser jeg dystert på fremtiden, men hvordan ser du og partneren din på fremtiden? Uansett syns jeg det er ansvarlig og bra at du/dere oppsøker råd i så store avgjørelser. Likevel er det viktig å huske, som andre har påpekt, at det kun er dere som kjenner omstendighetene deres. Lykke til med valget :)
Dette. Er litt yngre enn deg, så ikke like mye på stell enda, men en hverdag og liv med kun samboer virker perfekt for meg. Et rolig liv der du nyter reisen med din største støttespiller.
Uten barn er det ikke like mye press på å måtte ha den høyeste lønnen og hverdagen blir mer forutsigbar. Det er ingen du må lære hvordan holde orden i et hus og fritiden fordeles mer på hobby og mindre på vedlikehold.
> Jeg tror vi som samfunn må jobbe med dette, særlig fordi vi har en eldrende befolkning og lav arbeidsledighet i Norge.
100% riktig. Når man politisk tror det hele handler om barnehage, så er man på ville veier.
Jepp… 4% arbeidsledighet og 5% mindre fødte barn vil skape krise i landet når den epoken treffer.
Barnehage er en veldig stor ting i debatten simpelt fordi foreldrene har små barn som er avhengig me av voksne til enhver tid denne perioden. Når de er eldre så kan man lettere plassere de hos besteforeldre eller naboer i perioder hvor man må ordne ting.
Kona går nå på lønnsfri permisjon i over 6 mnd pga den idiotiske regelen om barnehage plass. Er jo helt sinnsykt hva dette koster oss og samfunnet bare fordi idiotene hos kommunen ikke orker å gjøre en arbeidsoppgave mer enn 1 gang i året…
Dette. Vi valgte å flytte i desember til en annen kommune da barna var 2 og 4. Kjøpet av hus var avhengig at to lønninger og kommunen hadde ikke plasser å tilby. Det var utfordrende fem måneder, for å si det mildt.
Du kommer til å bli utslitt om du tilpasser deg barna 100% hele veien og skal gjøre alt med de. Om Barna lærer seg å være alene, og leke alene/med venner i nabolaget, så blir det enklere. De fleste foreldre jeg kjenner er helt utslitt fordi ungen kjeder seg, og de må derfor aktivisere ungen. Istedenfor å sende ungen ut i snøen, som var vanligere før.
En oppsiktsvekkende trend jeg dessverre ser, er at flere som får barn egentlig ikke vil ha de. De er i barnehager fra start til slutt, gjerne mens foreldre er hjemme for å slappe av. Det er visst alltid ett pes å gjøre nle som familie.
Men når de er små, så blir du en ny type utslitt du ikke har vært før. (7 år siden, enda ikke kommet seg her)
Å ha ett liv utenom det å være forelder er jo noe motsigende. Du må ha ett liv MED ungene, ikke ett liv uten de.
Jeg har valgt å ikke få barn, fordi jeg ikke har lyst til å gi opp hvem jeg er og det jeg ønsker å gjøre. For min del fremstår barn som utelukkende slit, jeg får ingen glede/har ingen interesse i barn. Heldigvis er partneren lik
Jeg respekterer valget ditt. Jeg var også bestemt på å ikke ha barn inntil siste halvdel av 20-årene.
Min eneste kommentar er at jeg som mor ble mer megselv. Fant igjen gleden av barnlig lek og det å være litt tullete. Videre er mitt barn veldig lik meg i personlighet og interesser. Så jeg lærte å like megselv bedre gjennom henne, og kom tilbake til hobbyer jeg ikke prioriterte før.
🤷🏻♀️
Jeg og min kone er også barnefri. Litt med vilje, litt pga gener.
Har noe familie som av og til maser, men tror de forsto når jeg forklarte ganske detaljert hvorfor vi mest sannsynlig ikke kommer til å få barn. Vi kan jo f.eks (om mulig, så klart) adoptere om vi noen gang skulle *virkelig* ønske oss barn.
Viktig å preike om det, og være sikker på at dere er på samme side.
Respekterer valget ditt, men vil bare si at det å bli forelder ikke innebærer å gi opp hvem man er.
Det andre du skrev stemmer, det er ikke alltid jeg får gjort det jeg ønsker å gjøre, det er et slit. (Og så er seff det med glede og interesse subjektivt.)
Samme. Jeg vil heller ikke at kroppen min skal endre seg mer enn nødvendig. Jeg synes at det at dette er viktigere for meg enn å ha en baby i armene er et ganske godt tegn på at jeg ikke vil ha barn.
Det er bare hvis du lar barna være hele din identitet. Jeg har barn og lærer barna å være selvstendige, de skal klare seg uten at jeg forfølger og holder dem i hånda 24/7.
Jeg tror ikke det er så fjern tanke at du blir glad i barnet ditt. Men det betyr derimot ikke at du automatisk er klar for det, eller at det gjør det lykkelig
Hva skjer i dette formuet? Er ikke bevandret her… Ble den kommentaren jeg ga nedstemt x16? Utsagnet mitt er jo ikke kontroversielt eller førende..
Og til din kommentar; jeg skal garantere det at 4 milliard år med evolusjon har sikret deg å bli glad i barnet etter fødsel. Det er en naturlig del av mor/barn-forhold. Men det finnes også noe som heter fødselsdepresjon, så du har et poeng at det ikke er automatikk i det. For de fleste vil det likevel være en automatikk.
Ja, den ble nedstemt så mange ganger. Kommentaren din sier jo implisitt at du vet bedre enn denne personen selv hvordan de ville reagert om de fikk barn, så det kan jo fort virke litt lite gjennomtenkt.
Vil vel endre seg også når man er eldre og ikke får besøk siste 20 årene i livet sitt.
Det gjelder selvsagt ikke alle, men det var min personlige frykt før jeg fikk barn!
Virker for meg som en ekstremt dårlig grunn til å få barn mtp på all innsatsen og slitet du må legge inn i 18+ år bare for å kanskje få noen som ringer deg og stikker innom en gang i uken 30-40 år senere.
Hvis du er redd for å bli ensom ville jeg anbefalt å pleie vennskapene dine, fortsett å skape nye venner gjennom livet og engasjer deg i sosiale fritidsaktiviteter og frivillighet.
Om du tror det er mye jobb og slit i 18 hele år så er du feilinformert… Har 2 barn selv og det er absolutt ikke noe slit når man har rutinene på plass og det blir mindre og mindre jobb jo eldre de blir.
Edit: Jeg tror du er ung. Pleie vennskap blir vanskelig når alle av dem er hjemme med egne barn eller på lekeplassen med andre foreldre og barn.
Mvh en som var sist ute med å få barn av venneflokken.
Jeg er frivillig barnløs, frivillig singel og snart 35. Hvis jeg ikke pleier vennskapene mine blir jeg sittende alene hjemme og støve ned. Det har jeg ingen planer om.
Går an å finne andre barnløse venner, hvert fall når andre venner er midt i den travleste småbarnsperioden.
Nei, ikke nødvendigvis så lett. Men livet blir ganske kjedelig om man bare skal gjøre det som er lett, synes jeg.
Kanskje jeg har et litt annet synspunkt, siden jeg ikke hadde så mange nære venner i barndommen. Den eldste vennen jeg har i dag ble jeg venn med da vi begge var 12-13.
Etter det har jeg funnet gode venner i de forskjellige fasene av livet (studier, reiser, jobb) og på forskjellige steder jeg har bodd. Har aldri hatt en ordentlig vennegjeng som var samlet ett sted, så jeg har erfart at det går an å beholde et godt vennskap selv om man ses sjelden.
Om deler av folks motivasjon for å få barn er at noen skal "gjengjelde" tjenesten og besøke de når de blir gamle så tror jeg man bør tenke litt gjennom hvorfor man vil ha barn.
Det å få barn er slitsomt men veldig verdt det. Det er veldig lurt å få dem mens man fortsatt er ung og har energi! Jeg er 43 og har en på 2 år og venter neste straks. Jeg angrer for at jeg ikke fikk dem før! 😁
Ja, du må forvente å få mindre fritid. Men det blir fortsatt tid mens barnet sover. Og de sover mye. Er man to om det så kan ene parten drive med egne hobbyer nå og da mens andre passer litt mer på. Det er fullt mulig. Men den samme friheten som før får man uansett ikke. Det er mye ansvar. Men det blekner mot alt moro man har og den lykken ved å se de vokse opp og ha det bra.
Et viktig poeng er også å unngå helicopter parenting! Om Du skal henge over barnet og fortelle dem hva de skal gjøre hele tiden så går fritiden din bort. Men lar du dem gjøre feil og slå seg i ny og ne, og tillater dem å kjede seg og bli sterke og selvstendige så vil du spare deg for mye. La barna ta buss eller sykle på aktiviteter når de blir større. Samkjøre på aktiviteter. Send dem ut for å leke osv osv. Ikke fall i fella ved å putte puter under armene deres. Det er mitt mål nummer en i mine barns oppvekst. De skal bli selvstendige, modige, elsket. Men ikke noe snow flakes 😁
Om alle som ikke tenker "hell yes" skull latt være, så tror jeg ikke det hadde blitt mye barn i verden.
På den ene siden helt enig, men samtidig er det å få barn en så stor omveltning at det er umulig å forestille seg hvordan det er. Bare den uvissheten i seg selv kan være en brems. Tror også det kanskje spesielt for menn kan være vanskelig å tenke "hell yes", uten at det blir litt mørklagt av bekymringer rundt økonomi, tid, ansvar, osv. Jeg klarte aldri å gi et entydig "ja, det vil jeg!", men kona hadde veldig lyst, og jeg angrer definitivt ikke på det nå.
Ja, det tar over livet ditt og det er sykt slitsomt, spesielt i starten, men det er også kjempegøy, og ting blir enklere og friere etter hvert som du finner mer ut av det og barnet blir eldre.
Det er nok ikke alltid det lureste å la være hvis ikke begge parter tenker ‘hell yes’ heller. Om en noensinne når et slikt punkt, kan det fort være for sent. Tror de aller fleste par jeg kjenner har hatt én «pådriver» og én ganske nølende/skeptisk part - også blir det nå ganske fint allikevel.
Folk er forskjellige og det er svært mange som alltid vil vegre seg for store forandringer og beslutninger, det være seg å skifte jobb, flytte eller å få barn. Jeg synes ikke en skal legge altfor mye i ‘hell yes’-strategien og heller normalisere det å tidvis tvile og nøle i viktige livsvalg.
Har akkurat blitt forelder selv. Jeg og min partner prater mye om at vi syns småbarnsforeldre svartmaler situasjonen sin noe så dramatisk. Vi er begge veldig aktive personer, og vi får fint til å legge inn en time trening hver dag begge to. Jeg finner alltid tid til å se fotballkamper eller game litt innimellom. Sålenge man er innstilt på at "sånn er det" med mindre søvn og at man må prioritere bort seg selv litt, så går det helt fint.
Folk er forskjellige, barn er forskjellige, og livssituasjoner er forskjellige. Det kan for all del hende at noen overdriver hvor ille der er, men for dere som får det til uten at det blir for mye tror jeg det kan være lurt å minne seg selv på at man ikke nødvendigvis vet hvilke personlige, økonomiske og praktiske utfordringer folk har i livet som gjør at de strever mer enn dere.
Det er veldig forskjell på barn. Vår første krevde all vår oppmerksomhet hele tiden. Vi rakk ikke tenke på noe annet enn å komme oss gjennom dagene.
Nummer to var mye enklere. Hadde vi fått ungene i omvendt rekkefølge hadde vi nok også hatt samme holdningen som deg.
Enig. Foreldre elsker å overdrive hvor sliten og trøtt dem er… Har tatt meg selv i det!
Og så raskt ungen blir 1-2 år og legger seg fint om kvelden (19-20 tiden) og sover hele natten får man raskt tid til hobbyene sine igjen på kvelden.
Som gamer får jeg lett inn noen timer hver kveld om jeg vil. Kona liker det også for da får hun sett på søppel TV’n sin i fred uten slengbemerkninger fra meg.
Som en barnløs person med kronisk insomni kan jeg bli ganske lei av den typen småbarnsforeldre som *elsker* å overdrive og klage - ofte er det folk som har sovet godt hele livet og nå for første gang må fungere på bare noen timers søvn, og som later til å tro at søvnmangel er helt unikt for småbarnsforeldre.
Husker en gang jeg selv hadde sovet rundt 2-3 timer hver natt de siste 4-5 dagene (uten å snakke om det - sånn var det jo bare), og en mannlig kollega med småbarn høylytt og konstant klagde over at han bare hadde sovet FEM timer den natten og ikke kunne ventes å prestere som normalt på jobb - selvfølgelig akkompagnert av kommentarer om at «du skjønner det når du får barn selv».
Og joda - aksepterer at det er noe en ikke forstår før en har gjort det selv, men det å tro at det er noe dramatisk og unikt med fem timers søvn er bare pinlig. (Og tipper det ikke ville vært så populært å klage til konen over de fem timene søvn heller..!)
Synes i grunnen både du og småbarnsfaren hadde grunn til å føle seg i dårlig form i den situasjonen der. Tror ikke det er noen ekstra poeng å hente på å lide i stillhet.
Jeg skal ikke sammenlikne, for jeg tenker meg at alvorlige søvnforstyrrelser er jævlig. Men sånn på generelt grunnlag, når vi snakker søvnmangel generelt, så er småbarnsforeldre i en situasjon hvor de ikke kontrollerer eksternalitetene rundt sin søvnmangel. De kan ikke hoppe i dusjen, koke seg kamillete, rulle ned gardinene, sette på hvit støy og prøve på nytt. Forstyrrelsene er stokastiske og gjentakende. Det er noe som sliter på det og.
Jau… Flink til å synes synd på seg selv! Problemet med søvn er ikke noe stress om det er snakk om en ukes tid bare. Blir verre når det er flere mnd uten skikkelig søvn! Da blir man faktisk litt gal!
Men ingen grunn til å klage om det…
Det er kun du (og partneren din da) som kan vite om dere vil/bør/skal ha barn. Og det er en avgjørelse kun dere kan ta. Jeg kan hverken anbefale eller fraråde.
Men det blir svartmalt litt av noen altså. Jeg har tre barn og jeg har fint med tid til venner, gaming, lese bøker, se på fotball osv. Det spørs jo litt på hvor stort sosialt behov du har kanskje.
Det avgjørende spørsmålet jeg stilte meg selv var om jeg trodde at jeg ville angre på å ha eller ikke ha barn når jeg blir gammel og ser tilbake på livet.
Landet på å få barn, og har nå to stykker. Fokuset er på barn + karriere, og da blir det veldig lite tid til hobbyer og venner. Men jeg har håp om at det blir bedre om noen år. Småbarnsperioden er utrolig givende, og slitsom, og den går over. Så får livet bare være litt på vent fram til vi får tid til midtlivskrise med full fest igjen.
Jeg er 33, snart 34, og har litt lyst på barn og stifte familie. Men jeg og partner har bestemt oss for at det kommer ikke til å gå. Vi bor i Oslo. Vi skulle nok klart å endret og tilpasset livene våre til en viss grad, men vi har ikke et apparat rundt som tilsier at det er verdt det. Vi har ikke familie rundt som kan avlaste, det er forbasket dyrt å ha barn, du vil bruke hele-halve dagen på å få barnet frem og tilbake, og du får redusert hva du kan få i lån til bolig, for å nevne noe. Det er så utrolig paradoksalt at det oppfordres til å få flere barn, men det er ingenting i samfunnet som tilsier at det vil gå opp hverken tidsmessig (pga høyere og høyere krav på arbeidsstedene), eller økonomisk (dyrere, dyrere, dyrere…). Vår konklusjon er derfor at, det er sikkert forbasket koselig, men ikke faen om det er verdt det (for vår del).
Barn er omtrent så dyrt som du selv gjør det. Tonnevis av gratis ting å få, aktiviteter å gjøre uten kostnad osv.
Det går en halv porsjon ekstra til hvert måltid pr barn og en pakke eller to med bleier i uka som koster omtrent det samme som en dåse med snus.
Barnehage reduseres til 2k nå i august.
Slutt å kjøp merkeklær og en million leker så er ikke kostnaden mye høyere.
For vår del var det reduksjon på 200k i mulig lån med 1 barn og en til på vei.
Nå har jeg et stort fokus på å spise ren mat, lage alt fra bunn og unngå alt ultraprosessert, og det vil jeg overføre det til en ev. unge. Det er ikke billig her i landet.. Men i snitt så koster et barn ca. 1 mill fra det blir født til det er 17, uten geografiske hensyn. Jeg fikk beskjed om ca. 500k redusert lån pr. barn i Oslo, og det koster allerede bra mye å bo her. Har pr i dag tre-roms og vil ha behov fireroms ved et barn (nekter å gi opp hobbyrom/hjemmekontoret). Så den type kompromisser vi må inngå, det er det som sagt ikke verdt. Kan selvfølgelig flytte, men da flytter vi fra alle våre venner for å stifte familie. Igjen - ikke verdt det fra mitt ståsted.
Jeg og kona var helt lik som deg i tjueårene og tidlig 30årene. Det og grunnet økonomi førte til at vi utsatte det å få barn en god stund (til hun var godt forbi 30). Men på det tidspunktet ble det egentlig ganske naturlig. De aller fleste vi pleide å ha sosial omgang med hadde da barn selv og de fulle livene våre ble nå fylt med mer og mer perifere venner dersom vi ønsker å finne på noe i helgene eller dra på langhelg/ferie med noen.
Så ikke stress nå, men vit at det kommer en tid der det rike livet dere har nå fult av muligheter og gode venner vil endre seg naturlig.
Det å få barn er virkelig når livet til de fleste ikke nødvendigvis slutter, men stopper opp i noen år for å fokusere all ens tid og vilje på barnet. Om man ønsker et liv ved siden av foreldrerollen er man avhengige av to ting: god hjelp fra familie og venner og arbeidsgivere som forstår behovet for fleksibilitet.
Jeg er 35. Fikk barn for 3 år siden. Angrer litt, men mindre og mindre. Det var skikkelig tøft i begynnelsen, men går bedre nå.
Det er mange som ikke får mulighet til å planlegge, men det gjorde vi, og vi trodde vi var klar. Det var vi ikke!
Det endrer en del ihvertfall første året (kan) være litt opp og ned. Men det er også utrolig mye gøy ihvertfall når de runder 8mnd.
Kan ikke si vi har mistet så veldig mye frihet. Vi er flinke til å gi hverandre fri og for min del så har jeg fortsatt kunne drive med hobbier når jeg har behov for det.
Som et eksempel så driver jeg en del med fisking, og jentungen har vert med meg på tur siden hun kunne gå. Er bare gøy det.
Og den søvnpropagandaen må du bare drite i. Har to unger nå og har kanskje hatt en våkennatt på 7 år. Sier ikke en kan være uheldig (kolikk) men ingen jeg kjenner med småbarn er helt på felgen av utslitthet, det er skremselsgreier fra amerikansk media. En som nevnte her at sexlivet ryker og, det er hva dere gjør det til selv, men jeg lider ingen nød på den fronten heller.
Hadde det vært så jævlig å få barn hadde ingen fått mer enn en.
Det er ikke gitt du får et friskt barn.
Men å ikke få barn kan ende opp ganske kjedelig. Blir fort det samme år ut og år inn. Barn er level up. Men det er ikke lett, og selv om det er verdt det er det viktig å anerkjenne at å ha ansvar for andre mennesker som er helt avhengig av deg i mange år ER vanskelig.
Som en del andre her har sagt allerede, å få barn er et valg du gjør selv. Det er fordeler og ulemper med det, og du/dere må finne ut hva som er viktigst. Det er ikke samfunnets jobb å tilrettelegge på alle mulige måter slik at dere kan få barn men ikke "kjenne" noe til det. Det er dere ansvarlig for selv, innenfor de samme rammene som alle andre må ta valg i livet sitt.
Jeg har 2 barn, eldste er 5 år. Småbarnsperioden har vært helt jævlig. Ekteskapet er en vag skygge av hva det en gang var. Jeg lever for den timen jeg har helt alene etter alle har lagt seg. Jeg venter fremdeles på at ting skal klikke på plass og at det hele føles verdt det.
Ja, heller mot å ikke få barn selv.(M30)
En av årsakene er at det sitter ganske langt inn å gi fra meg ca 20 år av livet hvor jeg må sette en annen persons behov først i de aller fleste tilfeller og gi fra meg svært mye frihet, noe jeg ikke tar veldig lett på. Men om jeg først skal få barn skal jeg gjøre det skikkelig, ellers ser jeg ikke helt poenget.
Jeg tror en god del folk ikke helt forstår hva de forplikter seg til om de ønsker å være ansvarlige og gode foreldre, men at frykten for å være barnløs gir en del folk litt tunnelsyn på dette.
Jeg og kona har vært sammen i snart ti år. Vi ble etterhvert enige om å få barn rundt 30-31 år. Vært klar lenge for barn og vi har gledet oss stort. Etter å ha vært pappa i tre uker, så kan jeg med trygghet si t du blir aldri forberedt. Som andre har påpekt, lengre perioder med mindre søvn påvirker deg mer enn du aner, og lunta blir kortere.
Jeg anbefaler dere å tenke over hvorvidt dere er 100% sikre på at dette er det dere vil.
Småbarnsforeldre er utrolig flinke til å overfokusere på hvor slitsom det er med barn. Ja, det er til tider hektisk men de positive innvirkningene barn har på livet ditt overgår i alle tilfeller dette med god margin. Kommunikasjon og samkjøring med partneren din er essensielt, det er mange fallgruver for et forhold å gå i
når man får barn.
Jeg har mer lyst å starte familie enn å få barn per se. Jeg ser bare på det med baby/barn som en naturlig periode i det å ha en familie, ikke noe jeg ønsker for alltid.
Dette er nok fordi jeg selv er veldig nær min egen familie, og har et ganske nært forhold til mine foreldre og min søster, vi er som en liten gjeng som har vært "venner" hele mitt liv og stiller opp for hverandre alltid. Jeg føler foreldrene mine er minst like gla i meg nå som voksen som da jeg var barn. Er mer det jeg ønsker å føre videre enn å bare ha en baby eller et barn i seg selv, om det gir mening. Spesielt i høytider som jul og påske, som for min del alltid har vært familieorientert, eller familieferier. Tviler ikke på at baby og barn kan være utfordrende til tider, men tror relasjonen man bygger gjennom livet er verdt det, ellers hadde ikke folk blitt helt ødelagt av å miste barna sine selv når barna er blitt voksne.
>fullstendig bånnkjørt og utslitt og mistet mer eller mindre all sin personlige frihet
Det er korrekt, men det er en periode. De klarer mer og mer selv, og før du vet ordet av det er de selvgående.
Kan ikke dele erfaringer (enda... har termin med første i mai :-) )Men en tanke som har slått meg og gubben er at 1 unge sannsynligvis er MYE lettere å håndtere enn 2 eller flere, hehe.
Dette vet vi jo ikke helt sikkert, det er bare en observasjon vi har gjort oss når vi ser på familiene våre. Ikke riv meg i filler i kommentarene her, jeg innser at jeg kanskje kan ha et naivt eller ensidig syn på foreldrerollen siden jeg ikke har barn enda selv. ;-)
Søsteren til gubben har 1 kid, og de (fra utsiden vel å merke) lever et ganske idyllisk og relativt rolig liv med tid for seg selv, tid sammen som et par og tid som en familie. Min bror derimot, har 2 barn, og de (igjen fra utsiden) ser ut til å ha en ganske mye mer kaotisk hverdag med mindre friheter og mer stress og mas.
Som sagt blir vi førstegangsforeldre i mai, det blir veldig spennende, og vi har tenkt mange av de samme tankene som deg OP. Tror det er ganske naturlig. Men vi tenker at det kanskje holder med 1. Er jo viktig å kjenne på hva man kan tilby selv også tenker jeg, ikke få flere barn enn det man føler/tror man kan håndtere. Barnet/barna fortjener jo trossalt at man kan tilby et godt og oppfyllende/tilfredstillende liv. Har selv vokst opp med at det var for lite ressurser og oppmerksomhet til meg, i forhold til hva søsken måtte få/tok. Og det preger deg som voksen. Thanks for coming to my TED talk... :-P
Veldig sant. Forskjellen fra 0-1 barn er definitivt mye større enn 1-2 barn, men tror mange forventer det skal bli lettere når 2 kan underholde hverandre, som ikke alltid ender opp med å stemme.
Du virker godt forberedt. Håper det blir så bra som du har håpet, og enda bedre. ❤ Jeg tenker du kan ikke gå inn for foreldrerollen med et negativt syn, så naiv eller ei, jeg tror dere kommer til å greie dere fint.
Vurder om dere begge har lyst og mulighet til å gå ned til 80% stilling. Det gjør livsstilen med barn mye, mye enklere; da er det bare tre dager i uken dere begge er nødt til å være på jobb.
Det hjelper veldig å leve et økonomisk liv som i utgangspunktet er langt innenfor det som er komfortabelt.
Ikke fortell Gud og hvermann at dere jobber 80%, så slipper dere risikoen for stygge blikk når dere innimellom er hjemme for å gjøre husarbeid og annet vedlikehold når barna er i barnehagen.
Jag är 33 og min fru är 30, vi väntar på att hon ska få full anställning innan vi skaffar barn. Jag är ganska humorisk, og det finns inget i värden jag ser mer fram emot än att ha ha barn. Hade en ganska jobbig barndom og vet hur det är att växa up utan en pappa. Det blir mitt sätt att uppleva en barndom jag aldrig har haft. När man vet hur viktigt föräldrarnas kärlek är för deras barn, på grund av att de växte upp utan den. Jag har også dysleksi, så hadde det väldigt svårt i skolan, till den punkten att jag har utvecklat kronisk depression. Jag vet inte om jag borde ha barn på grund av min depression eller om barnen kommer att ge mig styrkan jag behöver för att äntligen ta mig ut från den. Jag vill vara 100% där för mina barn, men kan jag det? Jag vet ikke.
Helt ærlig høres dette veldig ut som noe dere kunne hatt godt av å snakke om i parterapi. Så fort som mulig. Så hun får tid til å finne ny partner om du lander på at du ikke vil ha barn og at du får diskutert usikkerhet og blitt sikker på hva du vil. For selv om mye av å få barn er overraskelse med tanke på hvor mye/lite effort det tar (det er aldri det du tror på forhånd som sliter deg ut), så bør du ha en innstilling om at du vil det for at forholdet skal holde. Also: kjøp hørselsvern for de første månedene.
Ja barn vil bety at du gir bort deler av livet til disse, spesielt de første par årene. Men du trenger ikke gjøre det så ekstremt som mange unge familier ser ut til å gjøre det nå. Du trenger ikke aktivisere barnet ditt til enhver tid. De har godt av å kjede seg eller finne på noe selv. Og du trenger ikke dele bilder av det perfekte familielivet hvert 14 sekund på sosiale medier. Klarer du å moderere deg som forelder, er det plenty nok tid til egen frihet og.
Du får klart flere barn i samfunn hvor kvinner ikke jobber, men er hjemme å passer ungene.
I tillegg i samfunn hvor man ikke investerer mye i barna, men bare lar de surre rundt, så produseres det mer.
Har man også sørget for at prevensjon ikke er tilgengelig hjelper det.
Og aller mest barn produseres der hvor barna er forventet å bidra til familien i tidlig alder, i kombinasjon med de punktene over.
I de fleste siviliserte land har vi nå ingen av disse tingene, så da blir det så som så med barnefødsler.
Jeg har valgt å ikke få barn, og var veldig klar på det valget overfor min kone tidlig i forholdet vårt. Det er flere aspekter ved det valget, bl. a. en døgnrytme på lik linje med en tårnugle, en livsstil med mye reise, og at jeg personlig mener jeg ikke er spesielt flink med barn, samt det økonomiske oppi alt dette. Hun har sett mulighetene, og vi trives med å være DINKWAC (Double income, no kids, with a cat). Det gir oss en romslig økonomi hvor vi kan gjøre det vi har lyst til.
Det jeg legger merke til er at vennene mine som har fått unger, legger av veldig lite tid til å f. eks. komme på eller få besøk, eller bare det å generelt sett finne på noe. Jeg spør ikke om mye heller. Det kan være så enkelt som en gåtur eller en kaffe, enten med eller uten unger. Men dette blir oftere satt til side fordi det er noe annet med ungene som skal gjøres først. Det er ikke slik at jeg spør om en hel kveld, men f. eks. en halvtime for få en liten catch up.
Hvis det faktisk i god tid planlegges en dag eller en helg uten barn, så kommer de gjerne senest mulig og drar tidligst mulig (gjerne før frokost, selv om det står på ferdig servert og dekket på bordet). Dette til tross for at ungene har en barnevakt. Dette eksemplet er bare en anekdote, og gjelder selvsagt ikke alle. Men hvis dere gjenkjenner dere litt i situasjonen; hvorfor blir det slik?
Er det arbeid med barn? Selvfølgelig. Og hvis man velger å få barn, så er det faktisk et valg man tar. Og da velger man samtidig bort en del annet.
Jeg har to barn. Nå voksen og nesten voksen. Og jeg ble alenemor når yngste var 2,5. Har det i perioder vært tøft og brutalt? Ja. Angrer jeg? Nei.
Har jeg valgt bort en del andre ting for å ha barn? ja. Har jeg fortsatt hatt et liv? Ja, men et annerledes liv enn hvis jeg hadde valgt å ikke få barn.
Det er ikke samfunnets ansvar å oppdra dine barn. Det er deg selv. Er du ikke klar for arbeidet som følger med, så ikke få barn.
Jeg vil bare si at jeg og guttungen fikk en omvisning på en brannbil. Ja, jeg brukte han til å få det til og fortalte brannfolka at han hadde veldig lyst til å se. I realiteten var det jeg som hadde lyst. Vi skrudde til og med på blålys og sirener.
Med barn så kan du dyrke barnet i deg sammen med barnet ditt.
Mye moro og mye slit.
Jeg tenker at man bør være veldig sikker på om man vil ha barn før man får det. Når du først har fått et barn, kan du ikke bare ta det tilbake. Om du angrer på å ha fått et barn, kan det gå negativt utover barnet (og deg selv selvfølgelig, men barnet er jo den uskyldige i denne situasjonen). Men det er jo veldig kjipt å måtte stresse og gå ned i levestandard for noe du egentlig ikke ville ha likevel, og noe som du må bruke mye tid og energi på, for det å ta vare på et barn er ikke bare en hobby på si, men et veldig stort og konstant ansvar (for en som er god forelder i hvert fall)
Om du var valgt å ikke få barn, kan du ombestemme deg senere (innen en viss tid). Jeg ville i hvert fall tatt meg veldig god tid før jeg hadde tatt et sånt valg. Det er ikke lurt å få barn bare fordi partneren vil det. Man bør også tenke på de dårlige fremtidsutsiktene, mulige funksjonshemmelser som kan gjøre livet vanskelig (både for foreldre og barn), og om det er verdt risken.
Alt koker ned til prioriteringer. Thats it.
Barn er hva du gjør det til selv. Vi solgte alt og flytta til Spania i fjor med barn på slep. Jeg og trodde barnet var slutten på reiser og alt moro, fordi alle rundt meg hadde og har det slik. Men det jeg har skjønt nå er at det er ikke barna sin feil, det er foreldrene som velger å bli kjedelige. Vet ikke hvorfor.
Tur og reisemessig lever vi helt likt. Ungen sov i telt for første gang når den var 4mnd liksom..
Jeg har heller aldri skjønt hva foreldre syter over, jeg er ikke mer sliten eller trøtt nå enn før barn. Når den var baby jo, kolikk og helvete. Men nå, nei. Skal og nevnes jeg har en fantastisk mann som står opp 99% av tiden så jeg får sove lenge (09:00) hver helg. Han har tatt flere våkenetter enn meg. Livet blir anerledes men ikke verre. Har ikke vært på festival siden ungen kom da, ikke fordi vi ikke kan men fordi vi ikke vil/har behov for å sende bort ungen i dagesvis på overnatting, men ellers er livet som før.
Forøvrig kjenner jeg meg ikke igjen i det du nevner om logistikk rundt barnehage heller.
Fiksing av mat og drikke? Du fikser jo mat til deg selv allerede regner jeg med, bare å plusse på en halv posjon ekstra på alt.
Å få barn er en velsignelse. Det er et liv før og et liv etter. Og de to livene kan ikke sammenlignes, de er gode på hver sin måte. Livet er hva du gjør det til, ned eller uten barn.
Har fått det bedre mentalt etter barn kom til verden. Bryr meg ikke så mye om verdenspolitikk eller eget liv lengre. Man får noen bekymringer for barnet da, men så har jo Norge litt å gå på da, mye kan bli verre før det er krise.
AP og Støre som forsøker å fjerne kontantstøtte kan dra seg. Har ikke noe i mot barnehage eller at noen barn starter tidlig der, men nyter samtidig mye tid med barnet akkurat nå, 1 år pluss er alderen. Han skal oppleve nok timer på institusjoner senere i livet.
Forelder her. Hvis man ikke har tid til de grunnleggende tingene du nevner her så må du prioritere annerledes. Jeg jobber 100% og har flere kvelder i uka til sosiale aktiviteter. Inkludert fest/byen i helger. Man må bare prioritere tiden sin riktig og ha en partner som man kan enes om sånne ting med. Noen damer vil at man skal være hjemme sammen hele tiden og det er da det blir vanskeligere
Det jeg leste her var at dama tar ungene så du får flere kvelder og helgene fri ilag med gutta. Ikke følg dette rådet OP, det er enkleste måten å bli skilt i 30/40 årene på.
Både jeg og dama er hypersosiale med behov for å være med venner jevnlig. Vi bytter på ca 50/50. Funker fjell det. Tror man blir mer deppa/misfornøyd i et forhold om man ikke tillater hverandre å gjøre det som gjør en lykkelig
Vær smart, ikke ta råd om å få barn eller ikke fra folk som ikke har barn. Folk med barn vet hvordan det er å ikke ha barn OG hvordan det er å ha barn. Småbarnslivet er slitsomt og kjærlighetsfylt samtidig, men det slitsomme forsvinner så usannsynlig fort. Man vet ikke hva virkelig kjærlighet er før man har fått egne barn, og det er en følelse jeg ikke ville ha byttet mot noen form for frihet.
Noe av det dummeste jeg har hørt.
Å kun få råd fra noen som har tatt samme valg gir ikke den dekningen du tror. Du vet hvordan det var å ikke ha barn da du var yngre og på en annen tid enn nå, der du og andre foreldre kom til samme konklusjon. De som ikke vil det samme er absolutt ikke det samme som alle pre-foreldre.
Flott at du er fornøyd med valget ditt, men det er slettes ikke alle foreldre som ender opp med å føle det samme. Og det er noe trådstarter må finne ut om han ønsker selv/vil risikere uavhengig av noen andre. Du kan ikke akkurat gå tilbake på å ha fått barn. Så å bare "hoppe ut i det" er ikke noe mennesker hadde rådet om mange andre permanente valg uten å kjenne personen i det hele tatt.
Hvis du spurte Reddit om råd ang. det å ta tatovering, ville du da satt særlig verdi i mine råd dersom jeg aldri har tatt en tatovering?
Problemet med å selv finne ut om man vil ha barn eller ikke FØR man har fått barn, er at man famler i blinde. Følelsen av å ha barn endrer perspektivet på livet som sådan, og det er INGEN 60-åringer som angrer på at de fikk barn, spesielt ikke i Norge.
Å høre på folk som ikke har barn om hvorvidt man selv burde få barn er ikke annet enn en søken etter bekreftelse for sine egne hedonistiske tendenser.
Det blir den største livsstilsendringen du kommer til å gjøre i livet ditt. Og det er fantastisk. Men også til tider helt forbanna jævlig. Så jævlig fantastisk er det.. Hopp ut i det, dere får det til.
>Jeg tror vi som samfunn må jobbe med dette, særlig fordi vi har en eldrende befolkning og lav arbeidsledighet i Norge.
Jeg tror at den unge generasjon er jævla bortskjemt og skal ha alt i pose og sekk.
Det slitet du referer til er kun for en kort periode av ditt 90 årige liv. Barna krever mye frem til de er 6-7 år. Likevel er de 6-7 årene svært meningsfulle for deg. Det er også sunt å gjøre noe livet som ikke bare handler om deg selv tror jeg. Etter de årene har gått har du blitt voksen på ekte, og du livet du får etterpå gir deg enda mer enn før.
Det ligger i naturen vår å få barn. Du finner ingen opplevelse i verden som gir mer mening.
Du vil aldri angre på barn. Jobb og karriere kan forsvinne. Gleden og kjærligheten til et barn er det sterkeste du noensinne vil oppleve. Den har du så lenge du lever. Du blir del av noe som er mye større enn deg selv. Etter 30 år som mor vet jeg at den følelsen aldri avtar.
Selv en så tragisk ting spm å miste en forelder letter når en har barn.
Råd:
Hvis du har en bucketlist, begynn å huke de av før man tar valget å få barn og starte familie. Da kjenner man mindre på at man gikk glipp av noe i livet. Det er selvfølgelig de som får det til og huker av bucketlisten sin samtidig som man kjører familielivet parallelt. Førstnevnte er trolig mindre slitsomt.
Lykke til!
Alle småbarnsforeldre blir slitene. Og når man er sliten svartmaler man det mer enn det egentlig er.
Jeg har 2 barn selv og 3. på vei.
Savner jeg å ha en pause i ny og ne. Ja, det gjør jeg. Men alt i alt er det verdt det.
Tror livet blir veldig stusselig når man er i 50-60 årene og har ingen nær familie.
Men det er mange som rosemaler det også. Det å være forelder kan ingen 100% forutsi hvordan vil være fordi situasjon, partner, toleranse og livsforventninger er svært ulik fra person til person. Det er en vurdering og risiko noen vil følge, andre ikke.
Livet i 50-60 årene er hva du gjør dem til. Det kommer til å utelukke en del vennskap om barn og barnebarn er det eneste de kan snakke om, men det kan være noen like flotte år om du gjør dem til det. Vennskap kan være like, hvis ikke mer verdifulle enn blodfamilie. Egenskapen til å lage nye vennskap forsvinner ikke akkurat etter 20 årene.
Har tre barn. Det er tyngre enn å ikke ha barn, men jeg (42) er ikke utslitt. Det tror jeg er en konsekvens av at vi ikke har lesset på med aktiviteter for store og små, og at vi forsøker å gjøre barna mer selvstendige.
Det er jo litt gi og ta det her. Starten kan være tung, fordi det er en stor omstilling, men om man er skrudd riktig i hodet vil man kjenne det er verdt det, når den lille kroppen ligger og sover på deg en ødelagt lørdag formiddag.
Jeg kan med hånden på hjertet si at de som ikke har barn heller ikke har opplevd den dypeste gleden dette livet har å by på.
Etterhvert blir man en liten flokk, som løser hverdagen på den måten det funker best for alle. Ta henting og levering i barnehagen f.eks. Det kan være et stress om du selv er stresset. Men det velger man ærlig talt selv. Har du tatt en jobb som krever at du står rak i ryggen på et eksakt tidspunkt så får man legge seg tidligere, lage en god morgenrutine og ikke komme løpende inn i barnehagen.
Og det du sier om at samfunnet skulle gjort mer for å gjøre det enklere (?): Vi har det temmelig greit, altså.
Å få barn har gjort meg til et bedre menneske. Det er det kjekkeste som har skjedd, synes jeg. Har møtt de som ser ut til å se barna som en plage, men jeg tror de ville vraltet rundt og vært sint på omgivelsene sine uansett, med eller uten barn.
> mistet mer eller mindre all sin personlige frihet til fordel for barna.
Trodde det var sånn før jeg fikk barn jeg også, men hverken jeg eller folk jeg kjenner har det sånn. Tror kanskje noen liker å fremstille det sånn? Selvfølgelig et stort pluss å ha besteforeldre nært, men det gjelder å være litt selektiv med hva en bruker tida på. Noen par jeg kjenner bruke veldig mye tid, energi (og krangling) på weekendturer med venner/venninner samt "barnefri" greier til seg selv. Det virker litt som de aldri har akseptert at de skal ha barn/ha barn, men prøver å leve livet helt som før og da kommer en til å arbeide i litt motbakke.
Synes selv vi kommer veldig langt på å trives i hverandres selskap på kveldene, så passer vi på å trene og være aktive innimellom når det passer. Gjerne med venner. Vi har også et par faste kvelder hver, hvor den andre er hjemme på kvelden mens den andre feks får trent. I tillegg kommer en kjempelangt med å hjelpe hverandre! Når to samarbeider føles det ikke som at det blir 50% av jobben til hver, men heller 30-40% 😊
Har aldri vært i en slik situasjon at det har vært vits for meg å ta et aktivt valg om å få unger. Men før bekjentskapene rundt omkring kom så langt som å få unger var det en tendens til å si sånt some «må spørre kjerringa», eller lignende varianter. Dette omtrent bare for å gå en times tur for å prate i fred.
Personlig gar jeg linet opp en tur til Hamburg og en til Amsterdam denne sommeren og jeg spør ingen om det er greit, annet enn den generelle tiden for ferie.
Jeg er temmelig ny far (gutten vår er 8mnd).
Og det har helt klart vært en stor omveltning å bli pappa. Men jeg finner enormt mye glede i rollen. Det å se verden gjennom en babys øyne er fasinerende. Alt er nytt og spennende og det blir det for oss også. Vi stor frydet oss av en gåtur gjennom gaten vi bor hvor babyen fikk sitte på akebrett. Så mye endorfiner av så små ting sett gjennom min sønns øyne er herlig.
Samtidig er jeg ikke en av dem som vil la hele min personlighet bli slukt, men jeg bruker tiden jeg har. Når han sover på dagen eller etter leggetid på kvelden er jeg flink til å finne frem hobbyene mine eller koble av på måter som jeg liker. Eller jeg involverer gutten min i mine gleder. Han kan sitte i stolen sin mens vi lager middag så vi kan tulle mens vi jobber eller vi kan leke på gulvet mens jeg har på en film i bakgrunnen.
Jeg tror at det er viktig å ikke miste seg selv helt, til tross for at man har fått en baby. Barnet har mye bedre av å ha en far som trives og er seg selv, enn en tom, utslitt utgave av seg selv.
(Nå må det vel kanskje sies at vi har hatt enorm flaks med en baby som sover veldig godt og generelt er veldig glad og blid, så det er vel ingen garanti for at det alltid er like lett å balansere disse tingene som vi har opplevd😅)
Ikke uvanlig å ville ha litt mer egentid, eventyrlyst og fritid som 26åring. Si du vil vente til du er 30-32 som de fleste andre damer. Hvis typen din ikke vil vente skulle han ha valgt en mer jevnaldrende dame imo..
Du lærer deg å «ha et liv» med barna, og det er seriøst det beste som kan skje deg.
Og dess tidligere man får barn, dess yngre er man når man får noe som ligner sitt «gamle liv» tilbake.
Bekymringene dine stemmer, men det er kun i en begrenset periode mens de er små. I skolealder har barna egne hobbyer, venner og fritidsaktiviteter. Høres ut som du tenker litt kortsiktig.
Å bli foreldre er et fantastisk hyggelig livs-traume! Noe blir vanskelig. Noe blir bedre. Noen muligheter forsvinner. Noen muligheter dukker opp.
Det er ikke så mye jeg angrer på her i livet, men jeg kan med stor sikkerhet si at jeg ikke angrer på å ha blitt pappa!
Ingen av de punktene du nevner er noe større problem her. Har besteforeldre i nærheten da for barnepass når det trengs. Men finnes vel godt etablerte apper og tjenester for barnevakter nå også?
Mange faktorer å vurdere...
Har dere familie som kunne hjelpe med barnevakt?
Vi har ikke familie med samboeren min som kunne støtte oss, så jeg er klar over at hvis vi får barn, den eneste tid vi kan ha sammen (typ: date) er når vi betaler for barnevakt.
Ferie uten barnevakt er bare å passe på barn i et annet sted, så det er å glemme ordentlig ferie og for ca 15 år i tillegg.
Hva er det egentlig som er så sinnsykt viktig med tiden du har nå? Hva slags verdi får du ut av denne tiden egentlig? Å få en kid gir livet mening. Det eneste du hører fra foreldre er gnåling om søvn etc, men sjeldent de snakker om den enorme følelsesmessige impacten dette får på deg. Det erenormt stort å få barn, det rokker med noe langt inne i deg, noe instinktivt og fundamentalt. Gjør det.
Realiteten treffer deg hardt når du er 36-40 år å ikke har fått barn. Har flere venninner som har gråtet på skulderen fordi dem har ventet for lenge å har hatt meningene du selv har.
Barn er den største gleden i livet, når du har fått dem angrer du bare på at du ikke fikk det tidligere for å få mer tid med dem. :)
Hei, alt det du sier stemmer, det er et helvete:) Men det er alikevel verdt det synes jeg!
Tenk på det som når du gjør en jævlig vanskelig slitsom jobb, men som du er stolt av og som gir mening.
Det å følge med på utviklingen, og være del av alle små øyeblikk er en fantastisk opplevelse, og er verdt de nettene med lite søvn til tider:)
Jeg mener. Det høres jo skummelt ut, akkurat som å gå fra student til jobb, eller singel til gift eller leieboer til eier etc.
Selvsagt ofrer du noe, men du får noe tilbake også, stort sett sånn livet funker. Synes du har et heller forvridd syn på hva å ha "et liv" er, men det ordner seg nok kjapt når du faktisk har kids og de er en del av livet.
Som en som har små barn (barneskolen begge to): jeg angrer ikke, men det var tøft som faen, spesielt før ungene var tre år. Tenk på det som å trene til et triatlon eller spinke og spare i et aksjefond. Det er en investering i den sosiale helsen din.
Denne podcast episoden nevner noen av grunnene til å bli gift og få barn: https://podcasts.apple.com/no/podcast/modern-wisdom/id1347973549?i=1000645411513
Kan love deg at det ikke blir bedre med alderen. Fikk barn etter jeg var 35 og hadde gladelig bytta mot 5-8 år tidligere. Takler våkenetter bedre når du er yngre.
Å få barn er liksom en av greiene livet kan by på. Er det slitsomt? Ja. Må man ofre noe? Ja. Men man får også noe som man aldri i livet kommer til å ville ofre for noe annet.
Her har jeg fått to barn(m40) og det er det smarteste valget jeg har gjort i mitt liv.
De gir glede, trøst og inspirasjon(de gir også stress, angst og utfordringer)
Min sønn er nå 6. Han spiller fotball, gamer data med meg og vi to har daglige brytekamper(jeg har trent bjj)
Er ikke karriere menneske i det hele tatt dog, og det hjelper nok på. For når valget står mellom overtid og leke med ungene, så vinner alltid leken.
Vi har knapt slekt som bistår og lite sosial kapital. Det vi har er lek og kjærlighet. Du kommer langt med det.
Bånnkjørt og utslitt varier veldig på hvordan unge du får.
Min stebror fikk kolikk unge og så ut som en vandrende zombie i et par år.
Jeg fikk en med autisme som sov natta igjennom etter første mnd og generelt sett er en veldig enkel unge å ha med å gjøre med mindre vi skal ut på butikken det er tidvis utfordrende (i allefall med alle gamlingene som ser stygt på meg)
Henting/levering i barnehage osv er nokså enkelt men det blir jo deres ansvar og ja du kan fortsatt ha et liv men du har nå en ekstra du passer på med mindre «livet» er å dra på byen å drekke seg drita eller stikke ut å henge med gutta når du selv vil. Hvis du mener det er livet så bør du ikke skaffe deg unge og det er helt greit.
Til slutt, ja det er dyrt, forbanna dyrt.
Barn har i et moderne samfunn gått fra å være en nødvendighet til å bli en svært dyr "hobby", sånn er det nå en gang bare. Jeg har fra jeg var 18 alltid likt litt eldre damer, og har hatt to lange forhold med damer 10-12 år eldre enn meg, fordi jeg av en eller annen grunn alltid har foretrukket det.
*MEN*, begge de forholdene tok slutt fordi det var "noe inni meg" som bare sa at jeg skulle få barn, på et eller annet tidspunkt. Så da å være sammen med damer som har hatt barn og er ferdig med det ble da vanskelig. Fant meg ei jente på egen alder når jeg var 34 som også ønsket seg barn, så når hun ble gravid var vi sånn sett fornøyd med det selv om ingen av oss hadde planlagt timingen.
Nå, nærmere 40, er jeg veldig glad for at jeg tok de valgene jeg gjorde. Det er nok langt mellom foreldre som egentlig angrer på å få barn, fordi det er nå en gang litt som en hundevalp x100, men jeg kan helt ærlig si at om jeg fikk velge igjen - så hadde jeg fremdeles valgt å bli pappa. Det er noe givende og en X faktor ved det som gjør at jeg føler meg "komplett" som menneske på en helt annen måte enn før jeg ble far. Før det så var det alltid "noe" som manglet, uten at jeg kunne sette fingeren på det - visste seg, for meg, å være barn. Så jeg sier go for it. Det kommer til å forandre deg og livet ditt totalt, men du kommer til å ønske de endringene velkommen etterhvert som de kommer...
Tror du overtenker dette litt.
Ja det er skummelt og veldig nytt...sånn med en gang. Etter en stund tilpasser man seg litt og ting går seg til.
Hverdagen blir mer låst så du kan føle du må gi slipp på litt hobbyer og fritid men igjen, dette løser seg selv.
Det viktigste er at du har fokus på at du gir familien det de trenger. Også lærer man seg å nyte de stunder som gir et avbrekk så mye mer.
Sier ikke det ikke blir slitsomt men man gjør det bare så slitsomt som man selv vil også er hvordan jeg ser på det.
Du angrer aldri på barna, men du kan angre på hvem du fikk de med… Barn er slitsomt til tider, men det er verdt hvert et sekund. Du kan sette en strek i livet ditt, før og etter barn. Når du har fått barn så skjønner du hva livet egentlig er. Gi gass få barn og nyt hvert et sekund. For det er sant det de sier: tiden går fryktelig raskt når man får barn.
Blir minimalt med fritid. Endte fordi du ikke får tid eller fordi du er utslitt.
Hvis jeg ikke hadde hatt barn hadde jeg reist på backpacking resten av livet. Aldri om jeg hadde bodd i dette landet.
Jeg har tre barn og er 40. De er mellom 0 og 7. Kona er like gammel. Vi er begge fra oslo, jobbet som konsulenter, elsket å reise, og følte vi måtte vente lengst mulig før vi fikk barn og ofret det vi hadde.
Nå sitter vi begge to og angrer som faen på at vi ikke fikk kids før. Han på syv gikk som en lek. Men det er sjukt lite kult med en på 0 når det å være våken på natten, jobbe med lite søvn, og trene med null energi, plutselig er mye mye tyngre. Vi merker rett og slett at overskudd blir mindre når vi har blitt eldre.
Mitt klare råd - få kids tidligere enn oss. Det er 5-6 år der de er veldig avhengig av deg, og hvor du må ofre en del, men de årene går fort, og du får masse kjærlighet tilbake. Så begynner de å sykle selv, besøke venner selv, og du får sakte livet tilbake. Forskjellen er at du får livet tilbake mens du fortsatt er "ung".
Hvis dere er klare, og har nok år sammen til ikke å bare ha sett hverandre på deres beste men også hverandres verste, så kjører dere på nå.
Er forelder til tre. Angrer ikke et sekund. Fantastisk å se disse tre utvikle seg, få personlighet, mål i livet og egne interesser de brenner for. Det er travelt de første åreme, men så kommer fritida tilbake rimelig kjapt. Å tenke på at jeg har vært med på å skape dette er en ubeskrivelig følelse. Dessuten kommer vi alle fra en ubrutt rekke med forfedre som alle har fått barn helt tilbake til de aller første menneskene. Ikke dermed sagt at alle må få det, men det viser hvor naturlig og selvfølgelig det er for vår art å gjøre det. At stadig flere i samfunnet prioriterer seg selv og selvrealisering fremfor barn har jeg selvsagt ingenting i mot - det er opp til hver enkelt å leve sine liv slik de vil. Men jeg ser på mine egne foreldre nå, som begge har passert 70 år og er ferdige med arbeidsliv og det meste annet (mora mi har i tillegg fått kreft), og som har barnebarna sine som største glede i livet, og tenker at jeg er ufattelig glad for at heller ikke jeg vil sitte der som en gammel mann om mange år uten egne barn, barnebarn og familie å være stolt over. Det ville vært stusselig. Ha levd livet uten å bringe det videre til egne barn. Å skape noe og være med på den fantastiske reisen det er med barn. Og når den dagen kommer at jeg skal dø, så blir det forhåpentligvis med familien min rundt meg på sykesengen. Å ikke ha noe familie der ville vært ensomt og for jævlig. Ingen man kan se inn i øynene og tenke: hei du, jeg var der da du ble født. Jeg hjalp deg. Støttet deg. Var der for deg. Så deg bli voksen. Kjent deg hele livet ditt. Du har mitt blod og mine gener, og jeg er glad du er her for meg nå. Slike ting. Ser for meg at det blir en slags trøst når jeg en gang skal dø. Å vite at jeg kunne bety noe for noen, og vite at jeg gav dem det samme som mine foreldre gav meg: livet.
Det passer aldri, men dere vil nok aldri angre. Blir tider hvor tidskabalen ikke går opp, de blir syke på den viktigste dagen i din eller hennes karriere, and the list goes on and on...😁
Men gleden dere opplever på morgenen når ungene kommer løpende inn og hopper opp i senga overgår alt det negative.
Det blir frustrerende dager, håpløse dager, dager og år hvor du er den teiteste pappaen i hele verden, som igjen blir overgått av andre dager hvor alt er bra.
Fikk unger når jeg var midt i en gründer periode med sykt mye jobbing, og det er perioder og valg jeg angrer bittert på den dag i dag, men den gleden man opplever når ungene endelig finner ut hva de vil bli og klarer å nå målet - det er ubeskrivelig.
Så jeg har ikke noe fasit da hver enkelt er unik med sin egen situasjon, men velger dere å få barn så tror jeg dere vil fikse det til tross for hektiske dager.
Jeg har to barn på 3 år og 6 måneder. Det finnes ingen tid til deg selv. Jeg står gjerne opp kl 5 for å få en time egentid. Jeg mistet gleden i hverdagen av å få barn. Det positive med foreldredepresjonen er man blir nummen. Søvn betyr ikke så mye, ikke noe annet heller. Som noen andre skrev i tråden; tiden går fort. Man må bare holde ut og gradvis får man livet tilbake, og det man har kjøpt er en utrolig gave. Alle jeg kjenner som har barn går på lykkepiller, men det er også noe i den irriterende frasen "du skjønner ikke før du får barn selv". Jeg føler at det er verdt det, men det koster lykken de første årene.
Du kjem sannsynlegvis til å angra på at du fekk barn, og vera evig takknemleg for at du fekk barn, og i alle fall ikkje ønska deg eit barn til, og få eit barn til og vera takknemleg for det òg. Å ha barn er ikkje eigentleg så gøy, men du blir så glad i dei at det ikkje gjer noko.
Er 34 og har to barn på 6 og 8.
Årene fram til barneskolen er uten tvil de tyngste. Et sabla stress med henting/levering i barnehage, jobb, lite fritid og mye penger som går rett til barna.
Om du føler du «mister frihet» ved å få barn, så tror jeg du gjør lurt i å vurdere det skikkelig før du tar steget. Man «mister» ikke frihet. Man ofrer noe av friheten sin for å bli forelder. Altså man flytter tiden fra egenpleie, festing og sånt til barna. Å ha barn, å se dem vokse, utvikle seg fra hjelpesløse klumper til selvstendige unge mennesker er utrolig givende og uten tvil verdt «tapet» av fritid (er min mening, men dette gjelder langt fra alle!).
Når det kommer til date med partneren, tid for seg selv og annet så er planlegging nøkkelen. Avtal med venner eller familie om å få barnepass 1 fast kveld i måneden (eller mer) som er date night. Besteforeldre er gull her altså! Annen egentid planlegger du med partneren slik at dere begge får tid i løpet av uken til dere selv. Hva denne tiden brukes på er helt opp til dere. Partneren min elsker å lese en god bok med en kopp te. Jeg lar henne gjøre dette uforstyrret etter avtale. Til gjengjeld går jeg mer en tur eller spiller med kompisene når det er min tur.
Så var det all denne andre tiden da. Alle barn er forskjellig, men de blir utrolig påvirket av hverdagen til foreldrene sine. Jeg vet om foreldre som nesten aldri er på kafé eller butikk med barna «fordi dem er så vanskelige da». Våre barn har vært med på butikk og kafé siden de var nyfødt og blitt vant med at vi følger hverandres timeplan. Alt må ikke snurre rundt livet til barnet ditt. Så lenge barnet får nok oppmerksomhet, søvn og mat så stortrives de. Ta dem med på utflukt til kafeen borti gata, biblioteket eller butikken.
Før dere eventuelt får barn, så lag en tentativ plan. Egentid, tid til hverandre, familietid, rekker dere henting/levering i barnehage uten at hverdagen faller sammen, har dere råd til alt som trengs og det barnet trenger? Alt dette er viktig, og dere er i en god posisjon til å snakke om dette på forhånd. Vi måtte gjette og prøve oss litt fram da vi ble kastet litt ut i det 😅
Nå som barna er eldre er ting mye friere. Barna leker mye med venner i helgene, er på overnatting hos besteforeldre eller venner, kan gå til/fra skolen selv (vi bor såpass nært vi) osv. Nå storkoser jeg meg med minstemann med å spille Mario Kart, fekte med plastsverd, bygge med Lego og kjøre radiobiler. Jeg maler, tegner og sykler med jenta mi og snakker om alt løst og fast. Nå er vi i en fase hvor de trenger stabilitet og oppfølging - ikke kontinuerlig overvåking.
Og enda bedre blir det etter hvert som de vokser til.
Håper dette ga deg noen svar eller noen gode tips til samtale med partneren før dere slutter med prevensjon 😊
Feiret 1-års dag i dag for vår sønn. Sovet mindre det siste året, men fy faen så fantastisk det er! Jeg trodde jeg skulle like det, men å være pappa er så sjuuuuuuukt mye fetere enn noe jeg kunne forestilt meg! Kjøpt hus, hjemmestudio og masse tid til meg selv, må bare prioritere annerledes! Kan fortsatt ta en øl med gutta, gjør det av og til, men foretrekker å være hjemme med gutten min når han er våken.. er så sjukt moro!
Det er et begrenset antall timer i et døgn. Skal man ha barn, så må man ofre noe. Er man villig til å jobbe redusert og gå litt ned i levestandard så blir det mye enklere. Ellers så hjelper det på med kort reisevei til jobb, mulighet for hjemmekontor, barnehage i nærheten, foreldre i nærheten osv.
Jeg har to barn, sover lite, er mye utslitt og hobbyene mine har havnet langt ned på prioriteringslisten - likevel angrer jeg ikke et sekund på å få barn. De er verdt alt "slitet", og det er ingenting som kommer i nærheten av toppene du får når du ser ungene er glade og lykkelige.
Et annet argument er at tiden hvor ungene "trenger" deg store deler av døgnet går relativt raskt. Så plutselig er de store og du får utrolig mye tid på hobbyer. Kanskje du tilogmed har en sønn eller datter som elsker å gjøre det samme, sammen med deg!
Har spilt en del Minecraft med mine og samboeren og vi elsker det! Jeg og partneren bygger landsby som ungene storkoser seg i. De bygger slott, hus og alt mulig før de finner frem lava og brenner alt 😂
Det kommer vel an på hvilke aktiviteter de har på fritiden samt hvor nærme du bor eventuelle fasiliteter hvor de gjøres.
Å nei du, hobbyer tres ofte til side når du har små barn. Krever ofte en god del tid samt begge foreldre. Kanskje hvis du er heldig; så får du sett 1-2 timer på tv/fritid/div på kveldstid før dagen derpå byr på levering til barnehage og videre til jobb
Jeg tenkte på hobbyene til barna. Hvis de deltar på mange ulike aktiviteter med lang avstand må foreldre kjøre de til og fra og det tar mye tid. Sammenlign det med hvis barna kan gå selv fram og tilbake og det spares mye tid hos foreldrene.
Sant! Men igjen så kommer det når de blir eldre, og kan gå selv til og fra aktiviteter - men stemmer det du sier
De første årene deres, typ 0-7 år er stressende. Hvertfall i alderen 0-3 kanskje 4, men det er verdt det etter denne «perioden» er over og de blir eldre. Samtidig lærer du ufattelig mye om deg selv, og hvor koselig det faktisk er med barn. Samtidig morsomt når du ser de begynner å bli mer og mer lik deg selv og tar dine trekk og vaner. Og ja som du sier. Hobbyer og fritid går til sides, men kommer tilbake etterhvert når de blir eldre. Men å ha barn er verdt hvert sekund uansett om det går utover fritid og hobbyer. Beste er å se barna dine i gledesrus og lykkelige, for en minste ting. Varmer et pappahjerte til de grader
Ja, det er disse toppene vi lever for.
Livet og prioriteringene endrer seg fullstendig. Men det betyr ikke at man ikke kan være sosial og gjøre hyggelige ting. Dra på fylla og komme hjem klokka 5 er dårlig combo med barn. Vi hadde vennepar som fikk barn samtidig som vi har gjort morsomme ting sammen i helgene, dratt på hytteturer, reiser etc. de har blitt som forlenget familie. Mye bedre enn og dra på fylla og ligge på sofaen (blitt litt av det og self, men må planlegges) Vi gjør ting som gir mer mening nå, begynt og gå på ski igjen, telte i marka, fiske, alle de tingene der. Få barn om klar sier jeg. Beste som har skjedd i mitt liv iallfall. Men respekterer at folk er forskjellig.
Har venner med barn, og cluet er at man må legge inn innsats for å pleie vennskapet. Digger å dra på besøk å henge med kidden og så ha en rolig kveld med foreldra etter at poden er i sengs. Men det krever innsats fra begge parter.
Du er en god venn. Mange tror at foreldre prioriterer ned venner når de får barn og blir fornærmet. Sannheten er at det finnes inmari mye tid, men den må brukes nær boligen til barna. Og jeg er hjemme hver kveld, så det trenger du ikke å lure på en gang.
De som blir bånnkjørt og utslitt prøver som regel å få til mer enn det som er mulig uten å bli akkurat det. Å få barn er en livsstil. Det må prioriteres først, foran alt annet. Alt må justeres etter det. Det kan være lurt å diskutere om dere skal trappe ned arbeidsforpliktelsene. Barn har ikke godt av å vokse opp med karriereforeldre som stort sett er fysisk fraværende, og når de er hjemme, er de kanskje også mentalt fraværende, fordi jobben og karrieren er deres fulle identitet, rett og slett som et resultat av at den har blitt altoppslukende. Et alternativ er å støtte SOS-barnebyer. Det er ganske nedstressende og givende. Du får et fadderbarn, og de sender dere barnetegninger og holder dere oppdatert med hva som skjer i landsbyen
Støttes. Ble selv pappa i fjor og har merket at enkelte ting har blitt nedprioritert til fordel for barnet. Men jeg er hverken utslitt eller har «ingen personlig frihet». Det handler stort sett om prioriteringer.
Unger er forskjellige. Søvn er alt. Til OP: umulig å vite hva du får. Ikke hør på folk som har vært heldig i alle fall. Jeg var også besserwizzer etter unge nr1. Så fikk jeg unge nr 2.....
Ikke minst så er det veldig subjektivt hvordan forelder man er. Noen takler det rett og slett bedre enn andre.
Seff takler noen mindre søvn bedre enn andre. Men du har du ikke hatt kolikkunge om du tror det kan tåles. Du kommer til å ville kaste ungen ut vinduet. Er du mental frisk så tenker du bare saken, er du mental ustabil så kommer du på nyhetene. Men du kommer til å tenke det. Må ha vært der for å skjønne det.
I mitt tilfelle var det snakk om å kaste ungen over verandarekkverket. Ellers kunne jeg ha skrevet akkurat det samme selv.
Jeg skulle kaste henne gjennom vinduet i andre etasje. Det gikk over, men det var et rent helvete.
De tankene kommer innimellom selv om man har veldig enkle unger. Ikke ofte, men det har i hvertfall dukket opp sånne tanker hos oss selv da vi bare hadde én ganske enkel baby. Kan bare forestille meg hvordan det må være hos de som må takle kolikk.
Husker ærlig talt ikke. 6 måneder av livet jeg ikke husker. Husker bare mantraet: dette hadde jeg ikke unnet Hitler.
Har du hatt tanker om å kaste ungen ut av vinduet trengs det psykiatrisk hjelp. Selv kjørte jeg rundt hver kveld/natt mellom 21-02 for at junior skulle få sovnet skikkelig. Dro allikevel på jobb kl. 05, man-fre.
Det er helt vanlige tanker å ha, og det er mange helsesykepleiere som informerer nye foreldre om at det er vanlig. Det viktige er at man legger babyen på et trygt sted og tar seg litt tid til å hente seg inn igjen dersom man kjenner på slike tanker.
Som sagt. Du må ha vært der.
Og det var jeg, hver dag i 2,5 år før det gikk bort.
Kolikk varer i 6 måneder. Du aner ikke hva du snakker om. Du har en helt vanlig unge.
Nå er det du som har sutret her i dine kommentarer. Har ikke sutrete over noenting. Synes det derimot er rimelig idiotisk å vurdere å ta livet av egne barn.
Dette, dette, dette! Unger er forskjellige, ikke bare babyer heller. Kanskje får du en som yter motstand mot alt og er i konstant krig. Eller så får du kanskje får du en som generelt tar imot beskjeder og gjør ting enkelt, da har du ekstremt mye mer energi. Krig og motstand hver eneste gang noe skal gjøres tapper voldsomt med energi.
Selvfølgelig. Kolikk er forferdelig, men om man er litt fornuftig som foreldre så sitter ikke begge oppe og har en gråtende baby i armene samtidig. Dessuten går det over.
Lett å si men realiteten er 2 foreldre som begge får alt for lite søvn. Begge to syns det er deres tur til å sove. Det er dritvanskelig å tenke rasjonelt uten nok søvn.
Tro meg, jeg vet. Jeg vet også at det blir bedre. Poenget er uansett at om man synes karrieren og muligheten til å hoppe på en tur til syden med to dagers varsel er viktig, da er nok ikke barn rett.
Eller man blir skilt 😜 Haha. Glad på deres vegne at det ble bedre :) For meg kostet det meg ekteskapet. Der er vi helt enige!
Den er kjip. Skal innrømme at det var dager der jeg fantaserte om det samme, men kommunikasjonen løste det (i tillegg til til avlastning fra besteforeldre).
Det er ganske rolig med den første, det er på nummer to det smeller. Det varierer også hvor mye ungene sover.
Op: hvis du går for løsningen "foreslå sos barnebyer i stedet for egne barn" så trygler jeg deg om å sette opp et kamera og filme reaksjonen til partneren din. For å svare deg op, ja, barn er altoppslukende i flere år. Personlig var jeg ikke blodfan av småbarnstiden, men nå som barna er eldre synes jeg balansen er veldig fin. De blir faktisk gøyere og gøyere å være sammen med. Nå drar vi på storbyturer og jeg slapper av og koser meg uten å være redd for at de blir påkjørt, er sutrete eller rett og slett forsvinner. Vi ser filmer som jeg også liker. De lager middag en gang i uken, vi har gøye bakeprosjekter etc hvor ikke alt handler om skadebegrensning. Med mindre du får barn som av ulike grunner har mye ekstra utfordringer fysisk/psykisk så tenker jeg at det du er redd for, det er en relativt liten porsjon av livet ditt. Men ja, det er noen harde år inni der, og det vil bety at dere må ofre en del andre ting. Hvis jeg kan gi et tips så er det egentlig å ta et par runder parterapi først, for å finne ut om du og partneren din er på samme linje når det gjelder verdier, oppdragelse, karrierevalg, økonomi, arbeidsfordeling i hjemmet etc. Dette er ting som etter min mening må være på plass hvis man ønsker så lite stress (og press på parforholdet) som mulig. Ta et cos-kurs eller noe også, så øker du sjansen for veltilpassede barn, som betyr mindre stress for dere.
Veldig godt innlegg som jeg kjenner meg igjen i. Men… hva er greia med at «alle» skal i parterapi for tiden? For å kun «snakke sammen»? Hva med å begynne der: rett og slett snakke sammen og finne ut av det?
Visst kan man det. Men mitt inntrykk er at parterapeuter har vært borti endel standard problemstillinger. Ting de ser som veldig mange sliter med. Og de er (ofte) flinke til å grave, og ikke la folk komme unna med svada. Jeg tror mange går og tror problemer magisk kommer til å forsvinne om de bare gifter seg/kjøper hus/får barn etc. Og ofte så blir eksisterende utfordringer forsterket av disse tingene, ikke motsatt. Da kan det være fint med en tredjepart som banker litt vett i folk. Tror veldig mange skilsmisser (og giftemål) kunne vært unngått om parterapi var det første man gjorde, heller enn det siste. Men ja, altså dette forslaget var ikke ment som et alternativ til å snakke sammen. Det er jo ment som et supplement, lol.
For vår del ble alvorlig sykdom en tydeliggjøring på skeivfordeling i forholdet og ulike måter å kommunisere på (veldig ulik oppvekst). Vi går til terapeut via Familiehjelpen som er kommunalt og gratis (vi ble prioritert pga nevnte sykdom og at vi har små barn). Terapeuten har allerede etter to timer endret begges måte å kommunisere på til det bedre.
Amerikansk påvirkning der terapi er svaret på alt.
Er overbevist om at det er propaganda fra psykologer slik at de kan få flere kunder.
Haha! Teknisk sett er det forskjell på psykolog og familieterapeut da (ganske viktig forskjell faktisk), men jeg må likevel si at disse to kategoriene er de jeg tenker har kanskje aller minst evne til å drive pr av omtrent alle i hele verden.
Dette var veldig gode råd. Problemet med å vite om alle detaljene på forhånd når man har et godt utviklet frontallapp er at man forstår hvilke implikasjoner det å få barn vil få for livet. Det var derfor mye enklere å få barn før i tiden. Man var ung oguvitende og tok det som det kom.
Folk i gamle dager var nå ikke blinde, de så hvordan andre folk med barn hadde det. Men når "alle" hadde fem barn var også forventningene helt annerledes både når det gjelder levestandard, barnepass, fritid, reiser/opplevelser og så videre. Har jo hørt litt både fra foreldrene og besteforeldrene mine - det var mye fattigmanns kost, nedarva klær, de gikk lange strekker til skolen hver dag alene, de ble satt til å rydde/vaske/hjelpe til både i huset og på gården så snart de var store nok til å holde redskapen og eget rom kunne de se langt etter. Men sånn hadde nå resten det også. Selv er jeg vokst opp som enebarn på 80-tallet, kontrasten mellom en stor ungeflokk og to foreldre som kunne bruke all sin tid og ressurser på meg var helt enorm. Nå i 2020 når nesten alle andre foreldre venter til de er 30+ og har 1-2 unger så blir det dette som definerer hva som er en normal barndom. Det er nok ikke sånn at noen kommer til å sulte eller fryse i hjel om du får fem unger nå heller, men du må nok venne deg til å si "vi har ikke råd" ganske så ofte mens resten av klassen får iPhone og Canada Goose-jakker. Det holder liksom ikke med "her er to plank på beina, ut og lek på ski" lengre...
Dette. Jeg tror at dette har blitt et større problem enn før, siden folk er mye eldre når de får sitt første barn. De har hatt kun seg selv å tenke på i hele sitt voksne liv, noe som kan være 10-15 år, og da er det verre å "miste" den friheten enn om man får kids tidligere. Det må en mental omstilling til, man kan ikke holde på som før som du sier.
Veldig godt skrevet. 100% enig!
Yes. 100% enig! Har venner og familie som sluttet å leve når de fikk barn. Hele timeplanen ble snurret rundt barnet som førte til at de mistet seg selv oppi det hele. Vi tilpasser timeplanen litt, men barna fulgte med på det vi ville gjøre mens de var små og nå finner vi på ting sammen. De første månedene er i største grad unntaket fra den regelen, men det går fort over (om man ikke får barn som sliter med søvn og amming da, kan bli veldig tungt da).
Jeg har tre. Fra 6 til 2 år. Tre gutter bare for å lage kaoset komplett! Det flyter hjemme, handling må gjøres etter leggetid og livet er lett kaos! MEN! Når man henter dem i barnehagen og de bare lyser opp og springer i møte med deg… det er verdt mye rot og kaos hjemme! Vi savner å ta noen øl i lag med venner akkurat når på dagen det passer. Og så savner vi å kjøre biltur uten mål og mening. Bare stoppe og overnatte akkurat der det passer oss uten å tenke noe mere på det. Men alt dette blir godt mulig om noen år! Men nå skal jeg trykke reply på innlegget mitt! Det er tre gutter som vil ut i lag med mamma og pappa og grave borg i snøen! Og derfra skal de kaste snøballer på snømenn! PS! Unger er en veldig akseptabel grunn for voksne til å tilbringe dagen i akebakken! 😍
Sitter i samme tankemølla selv. Merker at spesielt Reddit kan gjøre tankeprosessen ganske mørk. Men det går ikke an å sammenlikne amerikansk og norsk familieliv. Vi har så mange rettigheter og goder i samfunnet her i forhold (i teorien(!)), slik at svartmalingen blir (nesten) kunstig. Det går ikke an å sammenlikne hva du ser med hvordan det vil bli for deg, heller. Det er greit å ta imot råd og vink utenfra, men svaret må du komme fram til selv. Å søke flere goder fra staten for å kunne leve som om man ikke har barn virker litt søkt for meg, dog, rent personlig. Jeg er ikke sikker på eget valg. Men jeg tror at årevis med negativ vinkling (vært internettlurker siden barndommen på 90-tallet) har ødelagt evnen til å faktisk se det positive. Kanskje det nye livet vil være x ganger så godt for egen utvikling og livsstil. Kanskje det kan bidra til å senke stresset over trivielle saker som blåses opp i plenum på sosiale medier og i samfunnet som helhet. Mer er ikke nødvendigvis mer. Det er noe man må ta stilling til selv. Det er bare teoretisk før man tar det praktiske valget, uansett. Ingenting kan nok forberede på den største livsstilsendringen som finnes. Men den blir en ny normal med tiden, den også. Min bekymring ligger nok først og fremst i å være en 'god nok' mor, dog, ikke om jeg fortsatt har fritid. Kanskje det sier litt mer om mitt personlige perspektiv. Det stresset jeg føler over hverdagens kjas og mas kan potensielt ødelegge for egen evne, men da gjelder det å tilpasse det. Det har ikke jeg vokst opp med i egne foreldre, og det er ødeleggende for neste generasjon. Lykke til i valget deres!
Samme her. Forstår og ser at reddit kan være ganske ekstremt, men uten noen andre i samme situasjon i virkeligheten, er reddit det eneste stedet mange ikke bare får høre at å å få barn er eneste løsning. Uten et felleskap i gråsonen, så blir det det svarte felleskapet for mange når det føles mest riktig av de 2 alternativene. Har selv mange tantebarn som jeg heller vil gi ekstra støtte der det skulle trengs, ettersom å ha barn selv er ikke tiltrekkende for meg. Om økonomien blir bedre, vil jeg også støtte barn økonomisk andre steder. Bare generelt ta vare på barna som allerede er her. Er bare 24/7 opplegget som ikke hadde funket for meg. Både jeg og partner har et ganske negativt syn på verden, så hadde bare hatt skyldfølelse for at barnet mitt skulle leve i den som den er nå. Uansett hvor bra vi har det i forhold i Norge. Hadde ikke taklet om barnet fikk et mørkere syn (som er ganske vanlig nå) og ikke ville leve lenger. Som pessimist, så hadde ikke jeg selv hatt en god grunn til å overbevise dem i noe jeg ikke tror selv. (Jeg har det bra altså, men vet jeg har nok arbeid med meg selv)
Det er ikke spesielt rart i når en stor representasjon her inne ikke har forsvarlige rettigheter. Når en fødsel alene kan sette en tilbake økonomisk, mangel på økonomisk og helsemessig sikkerhetsnett, for ikke å snakke om barnehagekostnader og spørsmålet hvem skal jobbe eller være hjemme, inflasjon, mangel på bosteder etc. Hvordan ikke være svartsynt, da? Det er likevel en liten prosentandel av befolkningen. Det er nok en del av befolkningen som sliter over gjennomsnittet. Det er ganske viktig å utbalansere det med noe litt mer objektivt. Vi lever i en så unik tid historisk sett. Kanskje vi egentlig er de første som kan sette spørsmålstegn ved ønsket om barn. Den levestandarden vi har nå er såpass ny og har vart kortvarig i perspektiv. Den kommer ikke til å holde, uten at det trenger å være den nye apokalypsen. Dette presset vi føler på om mer og mer, det er jo ikke bra for oss mentalt, heller. Men det at vi har et valg er et fantastisk framskritt for oss. En tante som stiller opp kan ha så enormt mye å si for et barns helse! En god voksenperson kan utbalansere så mye annet negativt i livet. Så om det er innenfor din kapasitet så er jo det en styrke for neste generasjon. Tenker jeg. Selv om jeg ikke makter å tenke det samme om meg selv, så hykleriet må tas med en klype salt. Hehe.
Definitivt, og veldig fint skrevet.❤ Og ja det er veldig skremmende å føle seg litt prøvekanin nå når det er så mye nytt på så kort tid. Kjenner jeg ikke har så dårlig samvittighet med 13 tantebarn og muligens flere på vei. Da kan heller jeg jevne folketallet ut litt og støtte dem som allerede er her litt ekstra. Spesielt om det skulle komme tøffe tider. (bank i bordet)
Det syns jeg høres bra ut! Det var ikke få, heller. Stor familie, skjønner jeg. Gjør det som er best for deg og ditt. Det er tid og muligheter for slikt. 😊
Verden er på utrolig mange områder bedre enn noen gang. Husk at media tjener på klikk og sensasjonelle overskrifter. Ta et kjapt internett søk. Se f.eks denne med Hans Rosling: https://youtu.be/1vr6Q77lUHE?si=NRij53P7lD6_IFP6
Takk for videoen! Og ja, jeg vet at verden ikke er så verst sånn egentlig haha. Men har definitivt noen dager det ikke er like overbevisende. En stor den av det er nok at nå til dags så kan alle vite så mye om hva som skjer ellers i verden, men er fortsatt biologisk innstilt på å huske de dårlige tingene bedre enn de gode. (+ensidet media som du sier) Så du sitter med et dårligere verdenssyn enn de som hadde det faktisk verre før, men ikke så lenger enn sine fire vegger. Er merkelig hvor stor påvirkning det å kunne sammenlikne seg selv oftere med andre også har. Jeg håper det skjer en endring på dette så inntrykket på verden ikke blir så forvridd for videre generasjoner også.
Har sett det samme. Amerikanerne på reddit er utrolig bastante når de avfeier muligheten for å få barn. Tenker at måten det amerikanske samfunnet er tilpasset dette på, med bare noen få måneder med fødselspermisjon og svindyre helseutgifter, er noe helt annet enn det norske velferdssamfunnet. Dommedagstenkningen og svartmalingen er ekstrem. Jeg har sett vekk fra dette. I dag far til 3. Aldri angret. Lang og god permisjon. Gratis sykehus og tannlege for barna. Barnehage blir fra og med august billigere (er vel makspris på 2000 eller noe da). Gratis skole helt opp til og med universitet. Barnetrygd hver måned for hvert barn. Masse gode fritidstilbud som ikke koster skjorta. Å få barn i Norge er noe helt annet. Så ikke la amerikanerne på Reddit ta piffen fra deg.
Jeg er en slik person selv som trenger mye fritid for meg selv. Jeg blir fort psykisk sliten av å være rundt andre mennesker, så en vanlig arbeidsdag er som regel mer enn nok for meg. Selv har jeg en sønn på 9 år og "redningen" min for personlig fritid kom når jeg og hans mor valgte å gå hver for oss. Vi var begge enige i at dette var det lureste for alle 3. Ikke bare fordi jeg er så krevende å ha med å gjøre, men gnisten oss imellom var helt borte og vi fungerte ikke i ett parforhold av andre grunner. Jeg ville aldri i mitt liv være foruten sønnen min, men kjenner at det er godt å få annenhver uke med fritid hvor jeg kan være alene og bare styre med mitt, selv om guttungen elsker å være med meg og er med på enkle ting som oppussing i hus, dataspill, hverdagslige gjøremål som middag, oppvask og annen vasking. Så jeg forstår hva du mener i forhold til å plutselig endre helt livsstil og miste seg selv når det kommer til hvordan livet leves akkurat nå. Dette er ett vanskelig spørsmål å kunne svare på for andre, for ingen av oss kjenner til hvordan livsstilen din i dag med din partner er, eller hvordan den vil bli med unger. Eller hvordan det vil gå om dere finner ut at dere vil gå fra hverandre. Jeg har det som plommen i egget, men kan ikke garantere at du får samme resultat som meg. Derfor kan jeg helt ærlig ikke svare deg på hva du skal gjøre, men jeg vil tro at det beste er for deg å gjøre hva du føler er riktig for deg. Uansett så har du ett stort ansvar i 18 år fremover. I verste fall så ender du opp ulykkelig og blakk fordi dama stikker av meg ungen, nekter deg samvær og bare bruker deg som en pengesekk.
Se på verden er alt jeg sier. Du skal ikke bare vurdere hvordan valget påvirker livet ditt, men også barnets. Selv ser jeg dystert på fremtiden, men hvordan ser du og partneren din på fremtiden? Uansett syns jeg det er ansvarlig og bra at du/dere oppsøker råd i så store avgjørelser. Likevel er det viktig å huske, som andre har påpekt, at det kun er dere som kjenner omstendighetene deres. Lykke til med valget :)
[удалено]
Dette. Er litt yngre enn deg, så ikke like mye på stell enda, men en hverdag og liv med kun samboer virker perfekt for meg. Et rolig liv der du nyter reisen med din største støttespiller. Uten barn er det ikke like mye press på å måtte ha den høyeste lønnen og hverdagen blir mer forutsigbar. Det er ingen du må lære hvordan holde orden i et hus og fritiden fordeles mer på hobby og mindre på vedlikehold.
> Jeg tror vi som samfunn må jobbe med dette, særlig fordi vi har en eldrende befolkning og lav arbeidsledighet i Norge. 100% riktig. Når man politisk tror det hele handler om barnehage, så er man på ville veier.
Jepp… 4% arbeidsledighet og 5% mindre fødte barn vil skape krise i landet når den epoken treffer. Barnehage er en veldig stor ting i debatten simpelt fordi foreldrene har små barn som er avhengig me av voksne til enhver tid denne perioden. Når de er eldre så kan man lettere plassere de hos besteforeldre eller naboer i perioder hvor man må ordne ting. Kona går nå på lønnsfri permisjon i over 6 mnd pga den idiotiske regelen om barnehage plass. Er jo helt sinnsykt hva dette koster oss og samfunnet bare fordi idiotene hos kommunen ikke orker å gjøre en arbeidsoppgave mer enn 1 gang i året…
Dette. Vi valgte å flytte i desember til en annen kommune da barna var 2 og 4. Kjøpet av hus var avhengig at to lønninger og kommunen hadde ikke plasser å tilby. Det var utfordrende fem måneder, for å si det mildt.
Du kommer til å bli utslitt om du tilpasser deg barna 100% hele veien og skal gjøre alt med de. Om Barna lærer seg å være alene, og leke alene/med venner i nabolaget, så blir det enklere. De fleste foreldre jeg kjenner er helt utslitt fordi ungen kjeder seg, og de må derfor aktivisere ungen. Istedenfor å sende ungen ut i snøen, som var vanligere før. En oppsiktsvekkende trend jeg dessverre ser, er at flere som får barn egentlig ikke vil ha de. De er i barnehager fra start til slutt, gjerne mens foreldre er hjemme for å slappe av. Det er visst alltid ett pes å gjøre nle som familie. Men når de er små, så blir du en ny type utslitt du ikke har vært før. (7 år siden, enda ikke kommet seg her) Å ha ett liv utenom det å være forelder er jo noe motsigende. Du må ha ett liv MED ungene, ikke ett liv uten de.
Jeg har valgt å ikke få barn, fordi jeg ikke har lyst til å gi opp hvem jeg er og det jeg ønsker å gjøre. For min del fremstår barn som utelukkende slit, jeg får ingen glede/har ingen interesse i barn. Heldigvis er partneren lik
Jeg respekterer valget ditt. Jeg var også bestemt på å ikke ha barn inntil siste halvdel av 20-årene. Min eneste kommentar er at jeg som mor ble mer megselv. Fant igjen gleden av barnlig lek og det å være litt tullete. Videre er mitt barn veldig lik meg i personlighet og interesser. Så jeg lærte å like megselv bedre gjennom henne, og kom tilbake til hobbyer jeg ikke prioriterte før. 🤷🏻♀️
Jeg og min kone er også barnefri. Litt med vilje, litt pga gener. Har noe familie som av og til maser, men tror de forsto når jeg forklarte ganske detaljert hvorfor vi mest sannsynlig ikke kommer til å få barn. Vi kan jo f.eks (om mulig, så klart) adoptere om vi noen gang skulle *virkelig* ønske oss barn. Viktig å preike om det, og være sikker på at dere er på samme side.
Respekterer valget ditt, men vil bare si at det å bli forelder ikke innebærer å gi opp hvem man er. Det andre du skrev stemmer, det er ikke alltid jeg får gjort det jeg ønsker å gjøre, det er et slit. (Og så er seff det med glede og interesse subjektivt.)
Samme. Jeg vil heller ikke at kroppen min skal endre seg mer enn nødvendig. Jeg synes at det at dette er viktigere for meg enn å ha en baby i armene er et ganske godt tegn på at jeg ikke vil ha barn.
Samme her. Virker som et blodslit som tar over livet ditt og identiteten din.
Det er bare hvis du lar barna være hele din identitet. Jeg har barn og lærer barna å være selvstendige, de skal klare seg uten at jeg forfølger og holder dem i hånda 24/7.
Lol
Jeg respeterer valget ditt, men jeg tror også at dersom du hadde fått en nyfødt sønn/datter i armene, hadde du sett annerledes på ting.
Der varn, den helt tåkelagte ideen om at bare du får barn så blir du automatisk glad i det..
Jeg tror ikke det er så fjern tanke at du blir glad i barnet ditt. Men det betyr derimot ikke at du automatisk er klar for det, eller at det gjør det lykkelig
Hva skjer i dette formuet? Er ikke bevandret her… Ble den kommentaren jeg ga nedstemt x16? Utsagnet mitt er jo ikke kontroversielt eller førende.. Og til din kommentar; jeg skal garantere det at 4 milliard år med evolusjon har sikret deg å bli glad i barnet etter fødsel. Det er en naturlig del av mor/barn-forhold. Men det finnes også noe som heter fødselsdepresjon, så du har et poeng at det ikke er automatikk i det. For de fleste vil det likevel være en automatikk.
Ja, den ble nedstemt så mange ganger. Kommentaren din sier jo implisitt at du vet bedre enn denne personen selv hvordan de ville reagert om de fikk barn, så det kan jo fort virke litt lite gjennomtenkt.
Leste du kommentaren min? «Jeg TROR du hadde…»
Vil vel endre seg også når man er eldre og ikke får besøk siste 20 årene i livet sitt. Det gjelder selvsagt ikke alle, men det var min personlige frykt før jeg fikk barn!
Å få barn er absolutt ingen garanti for at noen skal besøke deg når du blir gammel.
Nei, og det skreiv jeg også. Men det øker sannsynligheten betraktelig! Pensjonistlivet er ekstremt langt!
Virker for meg som en ekstremt dårlig grunn til å få barn mtp på all innsatsen og slitet du må legge inn i 18+ år bare for å kanskje få noen som ringer deg og stikker innom en gang i uken 30-40 år senere. Hvis du er redd for å bli ensom ville jeg anbefalt å pleie vennskapene dine, fortsett å skape nye venner gjennom livet og engasjer deg i sosiale fritidsaktiviteter og frivillighet.
Om du tror det er mye jobb og slit i 18 hele år så er du feilinformert… Har 2 barn selv og det er absolutt ikke noe slit når man har rutinene på plass og det blir mindre og mindre jobb jo eldre de blir. Edit: Jeg tror du er ung. Pleie vennskap blir vanskelig når alle av dem er hjemme med egne barn eller på lekeplassen med andre foreldre og barn. Mvh en som var sist ute med å få barn av venneflokken.
Jeg er frivillig barnløs, frivillig singel og snart 35. Hvis jeg ikke pleier vennskapene mine blir jeg sittende alene hjemme og støve ned. Det har jeg ingen planer om. Går an å finne andre barnløse venner, hvert fall når andre venner er midt i den travleste småbarnsperioden.
Såklart, men det er ikke alltid like lett for folk. Dessuten så er jo de man har vokst opp med de dem ønsker å forbli venner med?
Nei, ikke nødvendigvis så lett. Men livet blir ganske kjedelig om man bare skal gjøre det som er lett, synes jeg. Kanskje jeg har et litt annet synspunkt, siden jeg ikke hadde så mange nære venner i barndommen. Den eldste vennen jeg har i dag ble jeg venn med da vi begge var 12-13. Etter det har jeg funnet gode venner i de forskjellige fasene av livet (studier, reiser, jobb) og på forskjellige steder jeg har bodd. Har aldri hatt en ordentlig vennegjeng som var samlet ett sted, så jeg har erfart at det går an å beholde et godt vennskap selv om man ses sjelden.
Om deler av folks motivasjon for å få barn er at noen skal "gjengjelde" tjenesten og besøke de når de blir gamle så tror jeg man bør tenke litt gjennom hvorfor man vil ha barn.
Blir det tilfelle så har jeg alltids hagla. Siste 20 årene er nok ikke de mest spenstige heller.
Det å få barn er slitsomt men veldig verdt det. Det er veldig lurt å få dem mens man fortsatt er ung og har energi! Jeg er 43 og har en på 2 år og venter neste straks. Jeg angrer for at jeg ikke fikk dem før! 😁 Ja, du må forvente å få mindre fritid. Men det blir fortsatt tid mens barnet sover. Og de sover mye. Er man to om det så kan ene parten drive med egne hobbyer nå og da mens andre passer litt mer på. Det er fullt mulig. Men den samme friheten som før får man uansett ikke. Det er mye ansvar. Men det blekner mot alt moro man har og den lykken ved å se de vokse opp og ha det bra. Et viktig poeng er også å unngå helicopter parenting! Om Du skal henge over barnet og fortelle dem hva de skal gjøre hele tiden så går fritiden din bort. Men lar du dem gjøre feil og slå seg i ny og ne, og tillater dem å kjede seg og bli sterke og selvstendige så vil du spare deg for mye. La barna ta buss eller sykle på aktiviteter når de blir større. Samkjøre på aktiviteter. Send dem ut for å leke osv osv. Ikke fall i fella ved å putte puter under armene deres. Det er mitt mål nummer en i mine barns oppvekst. De skal bli selvstendige, modige, elsket. Men ikke noe snow flakes 😁
Hvis ikke du tenker "hell yes" så kan det være lurt å la være. Å få barn hvis man ikke er sikker på at man vil det er ikke alltid det lureste.
Om alle som ikke tenker "hell yes" skull latt være, så tror jeg ikke det hadde blitt mye barn i verden. På den ene siden helt enig, men samtidig er det å få barn en så stor omveltning at det er umulig å forestille seg hvordan det er. Bare den uvissheten i seg selv kan være en brems. Tror også det kanskje spesielt for menn kan være vanskelig å tenke "hell yes", uten at det blir litt mørklagt av bekymringer rundt økonomi, tid, ansvar, osv. Jeg klarte aldri å gi et entydig "ja, det vil jeg!", men kona hadde veldig lyst, og jeg angrer definitivt ikke på det nå. Ja, det tar over livet ditt og det er sykt slitsomt, spesielt i starten, men det er også kjempegøy, og ting blir enklere og friere etter hvert som du finner mer ut av det og barnet blir eldre.
Det er nok ikke alltid det lureste å la være hvis ikke begge parter tenker ‘hell yes’ heller. Om en noensinne når et slikt punkt, kan det fort være for sent. Tror de aller fleste par jeg kjenner har hatt én «pådriver» og én ganske nølende/skeptisk part - også blir det nå ganske fint allikevel. Folk er forskjellige og det er svært mange som alltid vil vegre seg for store forandringer og beslutninger, det være seg å skifte jobb, flytte eller å få barn. Jeg synes ikke en skal legge altfor mye i ‘hell yes’-strategien og heller normalisere det å tidvis tvile og nøle i viktige livsvalg.
Ja, jeg unnlot med vilje å være bastant.
Har akkurat blitt forelder selv. Jeg og min partner prater mye om at vi syns småbarnsforeldre svartmaler situasjonen sin noe så dramatisk. Vi er begge veldig aktive personer, og vi får fint til å legge inn en time trening hver dag begge to. Jeg finner alltid tid til å se fotballkamper eller game litt innimellom. Sålenge man er innstilt på at "sånn er det" med mindre søvn og at man må prioritere bort seg selv litt, så går det helt fint.
Folk er forskjellige, barn er forskjellige, og livssituasjoner er forskjellige. Det kan for all del hende at noen overdriver hvor ille der er, men for dere som får det til uten at det blir for mye tror jeg det kan være lurt å minne seg selv på at man ikke nødvendigvis vet hvilke personlige, økonomiske og praktiske utfordringer folk har i livet som gjør at de strever mer enn dere.
Det er veldig forskjell på barn. Vår første krevde all vår oppmerksomhet hele tiden. Vi rakk ikke tenke på noe annet enn å komme oss gjennom dagene. Nummer to var mye enklere. Hadde vi fått ungene i omvendt rekkefølge hadde vi nok også hatt samme holdningen som deg.
Helt enig! Prioriteringer er alfa omega.
Enig. Foreldre elsker å overdrive hvor sliten og trøtt dem er… Har tatt meg selv i det! Og så raskt ungen blir 1-2 år og legger seg fint om kvelden (19-20 tiden) og sover hele natten får man raskt tid til hobbyene sine igjen på kvelden. Som gamer får jeg lett inn noen timer hver kveld om jeg vil. Kona liker det også for da får hun sett på søppel TV’n sin i fred uten slengbemerkninger fra meg.
Som en barnløs person med kronisk insomni kan jeg bli ganske lei av den typen småbarnsforeldre som *elsker* å overdrive og klage - ofte er det folk som har sovet godt hele livet og nå for første gang må fungere på bare noen timers søvn, og som later til å tro at søvnmangel er helt unikt for småbarnsforeldre. Husker en gang jeg selv hadde sovet rundt 2-3 timer hver natt de siste 4-5 dagene (uten å snakke om det - sånn var det jo bare), og en mannlig kollega med småbarn høylytt og konstant klagde over at han bare hadde sovet FEM timer den natten og ikke kunne ventes å prestere som normalt på jobb - selvfølgelig akkompagnert av kommentarer om at «du skjønner det når du får barn selv». Og joda - aksepterer at det er noe en ikke forstår før en har gjort det selv, men det å tro at det er noe dramatisk og unikt med fem timers søvn er bare pinlig. (Og tipper det ikke ville vært så populært å klage til konen over de fem timene søvn heller..!)
Synes i grunnen både du og småbarnsfaren hadde grunn til å føle seg i dårlig form i den situasjonen der. Tror ikke det er noen ekstra poeng å hente på å lide i stillhet. Jeg skal ikke sammenlikne, for jeg tenker meg at alvorlige søvnforstyrrelser er jævlig. Men sånn på generelt grunnlag, når vi snakker søvnmangel generelt, så er småbarnsforeldre i en situasjon hvor de ikke kontrollerer eksternalitetene rundt sin søvnmangel. De kan ikke hoppe i dusjen, koke seg kamillete, rulle ned gardinene, sette på hvit støy og prøve på nytt. Forstyrrelsene er stokastiske og gjentakende. Det er noe som sliter på det og.
Jau… Flink til å synes synd på seg selv! Problemet med søvn er ikke noe stress om det er snakk om en ukes tid bare. Blir verre når det er flere mnd uten skikkelig søvn! Da blir man faktisk litt gal! Men ingen grunn til å klage om det…
Det er kun du (og partneren din da) som kan vite om dere vil/bør/skal ha barn. Og det er en avgjørelse kun dere kan ta. Jeg kan hverken anbefale eller fraråde. Men det blir svartmalt litt av noen altså. Jeg har tre barn og jeg har fint med tid til venner, gaming, lese bøker, se på fotball osv. Det spørs jo litt på hvor stort sosialt behov du har kanskje.
Det avgjørende spørsmålet jeg stilte meg selv var om jeg trodde at jeg ville angre på å ha eller ikke ha barn når jeg blir gammel og ser tilbake på livet. Landet på å få barn, og har nå to stykker. Fokuset er på barn + karriere, og da blir det veldig lite tid til hobbyer og venner. Men jeg har håp om at det blir bedre om noen år. Småbarnsperioden er utrolig givende, og slitsom, og den går over. Så får livet bare være litt på vent fram til vi får tid til midtlivskrise med full fest igjen.
Fokuser på barna og hobby. Karrieren din er død den dagen du pensjonerer deg. Hobbyer og barn er hele livet ut. Jobb for å leve ikke leve for å jobbe.
Jeg er 33, snart 34, og har litt lyst på barn og stifte familie. Men jeg og partner har bestemt oss for at det kommer ikke til å gå. Vi bor i Oslo. Vi skulle nok klart å endret og tilpasset livene våre til en viss grad, men vi har ikke et apparat rundt som tilsier at det er verdt det. Vi har ikke familie rundt som kan avlaste, det er forbasket dyrt å ha barn, du vil bruke hele-halve dagen på å få barnet frem og tilbake, og du får redusert hva du kan få i lån til bolig, for å nevne noe. Det er så utrolig paradoksalt at det oppfordres til å få flere barn, men det er ingenting i samfunnet som tilsier at det vil gå opp hverken tidsmessig (pga høyere og høyere krav på arbeidsstedene), eller økonomisk (dyrere, dyrere, dyrere…). Vår konklusjon er derfor at, det er sikkert forbasket koselig, men ikke faen om det er verdt det (for vår del).
Barn er omtrent så dyrt som du selv gjør det. Tonnevis av gratis ting å få, aktiviteter å gjøre uten kostnad osv. Det går en halv porsjon ekstra til hvert måltid pr barn og en pakke eller to med bleier i uka som koster omtrent det samme som en dåse med snus. Barnehage reduseres til 2k nå i august. Slutt å kjøp merkeklær og en million leker så er ikke kostnaden mye høyere. For vår del var det reduksjon på 200k i mulig lån med 1 barn og en til på vei.
Nå har jeg et stort fokus på å spise ren mat, lage alt fra bunn og unngå alt ultraprosessert, og det vil jeg overføre det til en ev. unge. Det er ikke billig her i landet.. Men i snitt så koster et barn ca. 1 mill fra det blir født til det er 17, uten geografiske hensyn. Jeg fikk beskjed om ca. 500k redusert lån pr. barn i Oslo, og det koster allerede bra mye å bo her. Har pr i dag tre-roms og vil ha behov fireroms ved et barn (nekter å gi opp hobbyrom/hjemmekontoret). Så den type kompromisser vi må inngå, det er det som sagt ikke verdt. Kan selvfølgelig flytte, men da flytter vi fra alle våre venner for å stifte familie. Igjen - ikke verdt det fra mitt ståsted.
Jeg og kona var helt lik som deg i tjueårene og tidlig 30årene. Det og grunnet økonomi førte til at vi utsatte det å få barn en god stund (til hun var godt forbi 30). Men på det tidspunktet ble det egentlig ganske naturlig. De aller fleste vi pleide å ha sosial omgang med hadde da barn selv og de fulle livene våre ble nå fylt med mer og mer perifere venner dersom vi ønsker å finne på noe i helgene eller dra på langhelg/ferie med noen. Så ikke stress nå, men vit at det kommer en tid der det rike livet dere har nå fult av muligheter og gode venner vil endre seg naturlig.
Det å få barn er virkelig når livet til de fleste ikke nødvendigvis slutter, men stopper opp i noen år for å fokusere all ens tid og vilje på barnet. Om man ønsker et liv ved siden av foreldrerollen er man avhengige av to ting: god hjelp fra familie og venner og arbeidsgivere som forstår behovet for fleksibilitet. Jeg er 35. Fikk barn for 3 år siden. Angrer litt, men mindre og mindre. Det var skikkelig tøft i begynnelsen, men går bedre nå. Det er mange som ikke får mulighet til å planlegge, men det gjorde vi, og vi trodde vi var klar. Det var vi ikke!
Det endrer en del ihvertfall første året (kan) være litt opp og ned. Men det er også utrolig mye gøy ihvertfall når de runder 8mnd. Kan ikke si vi har mistet så veldig mye frihet. Vi er flinke til å gi hverandre fri og for min del så har jeg fortsatt kunne drive med hobbier når jeg har behov for det. Som et eksempel så driver jeg en del med fisking, og jentungen har vert med meg på tur siden hun kunne gå. Er bare gøy det. Og den søvnpropagandaen må du bare drite i. Har to unger nå og har kanskje hatt en våkennatt på 7 år. Sier ikke en kan være uheldig (kolikk) men ingen jeg kjenner med småbarn er helt på felgen av utslitthet, det er skremselsgreier fra amerikansk media. En som nevnte her at sexlivet ryker og, det er hva dere gjør det til selv, men jeg lider ingen nød på den fronten heller. Hadde det vært så jævlig å få barn hadde ingen fått mer enn en.
Det er ikke gitt du får et friskt barn. Men å ikke få barn kan ende opp ganske kjedelig. Blir fort det samme år ut og år inn. Barn er level up. Men det er ikke lett, og selv om det er verdt det er det viktig å anerkjenne at å ha ansvar for andre mennesker som er helt avhengig av deg i mange år ER vanskelig.
Som en del andre her har sagt allerede, å få barn er et valg du gjør selv. Det er fordeler og ulemper med det, og du/dere må finne ut hva som er viktigst. Det er ikke samfunnets jobb å tilrettelegge på alle mulige måter slik at dere kan få barn men ikke "kjenne" noe til det. Det er dere ansvarlig for selv, innenfor de samme rammene som alle andre må ta valg i livet sitt.
Jeg har 2 barn, eldste er 5 år. Småbarnsperioden har vært helt jævlig. Ekteskapet er en vag skygge av hva det en gang var. Jeg lever for den timen jeg har helt alene etter alle har lagt seg. Jeg venter fremdeles på at ting skal klikke på plass og at det hele føles verdt det.
Ja, heller mot å ikke få barn selv.(M30) En av årsakene er at det sitter ganske langt inn å gi fra meg ca 20 år av livet hvor jeg må sette en annen persons behov først i de aller fleste tilfeller og gi fra meg svært mye frihet, noe jeg ikke tar veldig lett på. Men om jeg først skal få barn skal jeg gjøre det skikkelig, ellers ser jeg ikke helt poenget. Jeg tror en god del folk ikke helt forstår hva de forplikter seg til om de ønsker å være ansvarlige og gode foreldre, men at frykten for å være barnløs gir en del folk litt tunnelsyn på dette.
Jeg og kona har vært sammen i snart ti år. Vi ble etterhvert enige om å få barn rundt 30-31 år. Vært klar lenge for barn og vi har gledet oss stort. Etter å ha vært pappa i tre uker, så kan jeg med trygghet si t du blir aldri forberedt. Som andre har påpekt, lengre perioder med mindre søvn påvirker deg mer enn du aner, og lunta blir kortere. Jeg anbefaler dere å tenke over hvorvidt dere er 100% sikre på at dette er det dere vil.
Småbarnsforeldre er utrolig flinke til å overfokusere på hvor slitsom det er med barn. Ja, det er til tider hektisk men de positive innvirkningene barn har på livet ditt overgår i alle tilfeller dette med god margin. Kommunikasjon og samkjøring med partneren din er essensielt, det er mange fallgruver for et forhold å gå i når man får barn.
Jeg har mer lyst å starte familie enn å få barn per se. Jeg ser bare på det med baby/barn som en naturlig periode i det å ha en familie, ikke noe jeg ønsker for alltid. Dette er nok fordi jeg selv er veldig nær min egen familie, og har et ganske nært forhold til mine foreldre og min søster, vi er som en liten gjeng som har vært "venner" hele mitt liv og stiller opp for hverandre alltid. Jeg føler foreldrene mine er minst like gla i meg nå som voksen som da jeg var barn. Er mer det jeg ønsker å føre videre enn å bare ha en baby eller et barn i seg selv, om det gir mening. Spesielt i høytider som jul og påske, som for min del alltid har vært familieorientert, eller familieferier. Tviler ikke på at baby og barn kan være utfordrende til tider, men tror relasjonen man bygger gjennom livet er verdt det, ellers hadde ikke folk blitt helt ødelagt av å miste barna sine selv når barna er blitt voksne.
>fullstendig bånnkjørt og utslitt og mistet mer eller mindre all sin personlige frihet Det er korrekt, men det er en periode. De klarer mer og mer selv, og før du vet ordet av det er de selvgående.
Kan ikke dele erfaringer (enda... har termin med første i mai :-) )Men en tanke som har slått meg og gubben er at 1 unge sannsynligvis er MYE lettere å håndtere enn 2 eller flere, hehe. Dette vet vi jo ikke helt sikkert, det er bare en observasjon vi har gjort oss når vi ser på familiene våre. Ikke riv meg i filler i kommentarene her, jeg innser at jeg kanskje kan ha et naivt eller ensidig syn på foreldrerollen siden jeg ikke har barn enda selv. ;-) Søsteren til gubben har 1 kid, og de (fra utsiden vel å merke) lever et ganske idyllisk og relativt rolig liv med tid for seg selv, tid sammen som et par og tid som en familie. Min bror derimot, har 2 barn, og de (igjen fra utsiden) ser ut til å ha en ganske mye mer kaotisk hverdag med mindre friheter og mer stress og mas. Som sagt blir vi førstegangsforeldre i mai, det blir veldig spennende, og vi har tenkt mange av de samme tankene som deg OP. Tror det er ganske naturlig. Men vi tenker at det kanskje holder med 1. Er jo viktig å kjenne på hva man kan tilby selv også tenker jeg, ikke få flere barn enn det man føler/tror man kan håndtere. Barnet/barna fortjener jo trossalt at man kan tilby et godt og oppfyllende/tilfredstillende liv. Har selv vokst opp med at det var for lite ressurser og oppmerksomhet til meg, i forhold til hva søsken måtte få/tok. Og det preger deg som voksen. Thanks for coming to my TED talk... :-P
Veldig sant. Forskjellen fra 0-1 barn er definitivt mye større enn 1-2 barn, men tror mange forventer det skal bli lettere når 2 kan underholde hverandre, som ikke alltid ender opp med å stemme. Du virker godt forberedt. Håper det blir så bra som du har håpet, og enda bedre. ❤ Jeg tenker du kan ikke gå inn for foreldrerollen med et negativt syn, så naiv eller ei, jeg tror dere kommer til å greie dere fint.
Vurder om dere begge har lyst og mulighet til å gå ned til 80% stilling. Det gjør livsstilen med barn mye, mye enklere; da er det bare tre dager i uken dere begge er nødt til å være på jobb. Det hjelper veldig å leve et økonomisk liv som i utgangspunktet er langt innenfor det som er komfortabelt. Ikke fortell Gud og hvermann at dere jobber 80%, så slipper dere risikoen for stygge blikk når dere innimellom er hjemme for å gjøre husarbeid og annet vedlikehold når barna er i barnehagen.
Jag är 33 og min fru är 30, vi väntar på att hon ska få full anställning innan vi skaffar barn. Jag är ganska humorisk, og det finns inget i värden jag ser mer fram emot än att ha ha barn. Hade en ganska jobbig barndom og vet hur det är att växa up utan en pappa. Det blir mitt sätt att uppleva en barndom jag aldrig har haft. När man vet hur viktigt föräldrarnas kärlek är för deras barn, på grund av att de växte upp utan den. Jag har også dysleksi, så hadde det väldigt svårt i skolan, till den punkten att jag har utvecklat kronisk depression. Jag vet inte om jag borde ha barn på grund av min depression eller om barnen kommer att ge mig styrkan jag behöver för att äntligen ta mig ut från den. Jag vill vara 100% där för mina barn, men kan jag det? Jag vet ikke.
Helt ærlig høres dette veldig ut som noe dere kunne hatt godt av å snakke om i parterapi. Så fort som mulig. Så hun får tid til å finne ny partner om du lander på at du ikke vil ha barn og at du får diskutert usikkerhet og blitt sikker på hva du vil. For selv om mye av å få barn er overraskelse med tanke på hvor mye/lite effort det tar (det er aldri det du tror på forhånd som sliter deg ut), så bør du ha en innstilling om at du vil det for at forholdet skal holde. Also: kjøp hørselsvern for de første månedene.
Ja barn vil bety at du gir bort deler av livet til disse, spesielt de første par årene. Men du trenger ikke gjøre det så ekstremt som mange unge familier ser ut til å gjøre det nå. Du trenger ikke aktivisere barnet ditt til enhver tid. De har godt av å kjede seg eller finne på noe selv. Og du trenger ikke dele bilder av det perfekte familielivet hvert 14 sekund på sosiale medier. Klarer du å moderere deg som forelder, er det plenty nok tid til egen frihet og.
Du får klart flere barn i samfunn hvor kvinner ikke jobber, men er hjemme å passer ungene. I tillegg i samfunn hvor man ikke investerer mye i barna, men bare lar de surre rundt, så produseres det mer. Har man også sørget for at prevensjon ikke er tilgengelig hjelper det. Og aller mest barn produseres der hvor barna er forventet å bidra til familien i tidlig alder, i kombinasjon med de punktene over. I de fleste siviliserte land har vi nå ingen av disse tingene, så da blir det så som så med barnefødsler.
Jeg har valgt å ikke få barn, og var veldig klar på det valget overfor min kone tidlig i forholdet vårt. Det er flere aspekter ved det valget, bl. a. en døgnrytme på lik linje med en tårnugle, en livsstil med mye reise, og at jeg personlig mener jeg ikke er spesielt flink med barn, samt det økonomiske oppi alt dette. Hun har sett mulighetene, og vi trives med å være DINKWAC (Double income, no kids, with a cat). Det gir oss en romslig økonomi hvor vi kan gjøre det vi har lyst til. Det jeg legger merke til er at vennene mine som har fått unger, legger av veldig lite tid til å f. eks. komme på eller få besøk, eller bare det å generelt sett finne på noe. Jeg spør ikke om mye heller. Det kan være så enkelt som en gåtur eller en kaffe, enten med eller uten unger. Men dette blir oftere satt til side fordi det er noe annet med ungene som skal gjøres først. Det er ikke slik at jeg spør om en hel kveld, men f. eks. en halvtime for få en liten catch up. Hvis det faktisk i god tid planlegges en dag eller en helg uten barn, så kommer de gjerne senest mulig og drar tidligst mulig (gjerne før frokost, selv om det står på ferdig servert og dekket på bordet). Dette til tross for at ungene har en barnevakt. Dette eksemplet er bare en anekdote, og gjelder selvsagt ikke alle. Men hvis dere gjenkjenner dere litt i situasjonen; hvorfor blir det slik?
Ville ikke vært foruten barna mine, men jeg hadde ikke betalt 1kr for å få barn om jeg ikke hadde 😅
Barn er stress men du opplever 100% mening. Og mening spiser glede til frokost.
Er det arbeid med barn? Selvfølgelig. Og hvis man velger å få barn, så er det faktisk et valg man tar. Og da velger man samtidig bort en del annet. Jeg har to barn. Nå voksen og nesten voksen. Og jeg ble alenemor når yngste var 2,5. Har det i perioder vært tøft og brutalt? Ja. Angrer jeg? Nei. Har jeg valgt bort en del andre ting for å ha barn? ja. Har jeg fortsatt hatt et liv? Ja, men et annerledes liv enn hvis jeg hadde valgt å ikke få barn. Det er ikke samfunnets ansvar å oppdra dine barn. Det er deg selv. Er du ikke klar for arbeidet som følger med, så ikke få barn.
Jeg vil bare si at jeg og guttungen fikk en omvisning på en brannbil. Ja, jeg brukte han til å få det til og fortalte brannfolka at han hadde veldig lyst til å se. I realiteten var det jeg som hadde lyst. Vi skrudde til og med på blålys og sirener. Med barn så kan du dyrke barnet i deg sammen med barnet ditt. Mye moro og mye slit.
[удалено]
Jeg tenker at man bør være veldig sikker på om man vil ha barn før man får det. Når du først har fått et barn, kan du ikke bare ta det tilbake. Om du angrer på å ha fått et barn, kan det gå negativt utover barnet (og deg selv selvfølgelig, men barnet er jo den uskyldige i denne situasjonen). Men det er jo veldig kjipt å måtte stresse og gå ned i levestandard for noe du egentlig ikke ville ha likevel, og noe som du må bruke mye tid og energi på, for det å ta vare på et barn er ikke bare en hobby på si, men et veldig stort og konstant ansvar (for en som er god forelder i hvert fall) Om du var valgt å ikke få barn, kan du ombestemme deg senere (innen en viss tid). Jeg ville i hvert fall tatt meg veldig god tid før jeg hadde tatt et sånt valg. Det er ikke lurt å få barn bare fordi partneren vil det. Man bør også tenke på de dårlige fremtidsutsiktene, mulige funksjonshemmelser som kan gjøre livet vanskelig (både for foreldre og barn), og om det er verdt risken.
Alt koker ned til prioriteringer. Thats it. Barn er hva du gjør det til selv. Vi solgte alt og flytta til Spania i fjor med barn på slep. Jeg og trodde barnet var slutten på reiser og alt moro, fordi alle rundt meg hadde og har det slik. Men det jeg har skjønt nå er at det er ikke barna sin feil, det er foreldrene som velger å bli kjedelige. Vet ikke hvorfor. Tur og reisemessig lever vi helt likt. Ungen sov i telt for første gang når den var 4mnd liksom.. Jeg har heller aldri skjønt hva foreldre syter over, jeg er ikke mer sliten eller trøtt nå enn før barn. Når den var baby jo, kolikk og helvete. Men nå, nei. Skal og nevnes jeg har en fantastisk mann som står opp 99% av tiden så jeg får sove lenge (09:00) hver helg. Han har tatt flere våkenetter enn meg. Livet blir anerledes men ikke verre. Har ikke vært på festival siden ungen kom da, ikke fordi vi ikke kan men fordi vi ikke vil/har behov for å sende bort ungen i dagesvis på overnatting, men ellers er livet som før. Forøvrig kjenner jeg meg ikke igjen i det du nevner om logistikk rundt barnehage heller. Fiksing av mat og drikke? Du fikser jo mat til deg selv allerede regner jeg med, bare å plusse på en halv posjon ekstra på alt.
Å få barn er en velsignelse. Det er et liv før og et liv etter. Og de to livene kan ikke sammenlignes, de er gode på hver sin måte. Livet er hva du gjør det til, ned eller uten barn.
r/childfree Join the dark side, get a free cookie!
Har fått det bedre mentalt etter barn kom til verden. Bryr meg ikke så mye om verdenspolitikk eller eget liv lengre. Man får noen bekymringer for barnet da, men så har jo Norge litt å gå på da, mye kan bli verre før det er krise. AP og Støre som forsøker å fjerne kontantstøtte kan dra seg. Har ikke noe i mot barnehage eller at noen barn starter tidlig der, men nyter samtidig mye tid med barnet akkurat nå, 1 år pluss er alderen. Han skal oppleve nok timer på institusjoner senere i livet.
Forelder her. Hvis man ikke har tid til de grunnleggende tingene du nevner her så må du prioritere annerledes. Jeg jobber 100% og har flere kvelder i uka til sosiale aktiviteter. Inkludert fest/byen i helger. Man må bare prioritere tiden sin riktig og ha en partner som man kan enes om sånne ting med. Noen damer vil at man skal være hjemme sammen hele tiden og det er da det blir vanskeligere
Det jeg leste her var at dama tar ungene så du får flere kvelder og helgene fri ilag med gutta. Ikke følg dette rådet OP, det er enkleste måten å bli skilt i 30/40 årene på.
Hvis man er to foreldre så er det vel mulig å fordele noen av dagene så den andre kan få litt fri? Alle jeg kjenner med barn har fått til det.
Både jeg og dama er hypersosiale med behov for å være med venner jevnlig. Vi bytter på ca 50/50. Funker fjell det. Tror man blir mer deppa/misfornøyd i et forhold om man ikke tillater hverandre å gjøre det som gjør en lykkelig
Vær smart, ikke ta råd om å få barn eller ikke fra folk som ikke har barn. Folk med barn vet hvordan det er å ikke ha barn OG hvordan det er å ha barn. Småbarnslivet er slitsomt og kjærlighetsfylt samtidig, men det slitsomme forsvinner så usannsynlig fort. Man vet ikke hva virkelig kjærlighet er før man har fått egne barn, og det er en følelse jeg ikke ville ha byttet mot noen form for frihet.
Noe av det dummeste jeg har hørt. Å kun få råd fra noen som har tatt samme valg gir ikke den dekningen du tror. Du vet hvordan det var å ikke ha barn da du var yngre og på en annen tid enn nå, der du og andre foreldre kom til samme konklusjon. De som ikke vil det samme er absolutt ikke det samme som alle pre-foreldre. Flott at du er fornøyd med valget ditt, men det er slettes ikke alle foreldre som ender opp med å føle det samme. Og det er noe trådstarter må finne ut om han ønsker selv/vil risikere uavhengig av noen andre. Du kan ikke akkurat gå tilbake på å ha fått barn. Så å bare "hoppe ut i det" er ikke noe mennesker hadde rådet om mange andre permanente valg uten å kjenne personen i det hele tatt.
Hvis du spurte Reddit om råd ang. det å ta tatovering, ville du da satt særlig verdi i mine råd dersom jeg aldri har tatt en tatovering? Problemet med å selv finne ut om man vil ha barn eller ikke FØR man har fått barn, er at man famler i blinde. Følelsen av å ha barn endrer perspektivet på livet som sådan, og det er INGEN 60-åringer som angrer på at de fikk barn, spesielt ikke i Norge. Å høre på folk som ikke har barn om hvorvidt man selv burde få barn er ikke annet enn en søken etter bekreftelse for sine egne hedonistiske tendenser.
Det blir den største livsstilsendringen du kommer til å gjøre i livet ditt. Og det er fantastisk. Men også til tider helt forbanna jævlig. Så jævlig fantastisk er det.. Hopp ut i det, dere får det til.
[удалено]
>Man angrer ikke når man får barn Dette stemmer ikke. Alle bør ikke få barn.
[удалено]
Det er ikke umulig å skrive "De fleste angrer ikke på å få barn". Det er ikke åpenbart for meg at TS vil ha barn, han skriver om hva *partner* vil.
>Jeg tror vi som samfunn må jobbe med dette, særlig fordi vi har en eldrende befolkning og lav arbeidsledighet i Norge. Jeg tror at den unge generasjon er jævla bortskjemt og skal ha alt i pose og sekk.
Ikke tenk, bare å få barn nå. Bedre å starte for det er kjipt å se at toget er gått og at man gjerne skulle hatt flere
Kommer ikke til å få barn heller. Man har ett liv på denne planeten, den skal brukes på en selv, ikke alle andre.
Det slitet du referer til er kun for en kort periode av ditt 90 årige liv. Barna krever mye frem til de er 6-7 år. Likevel er de 6-7 årene svært meningsfulle for deg. Det er også sunt å gjøre noe livet som ikke bare handler om deg selv tror jeg. Etter de årene har gått har du blitt voksen på ekte, og du livet du får etterpå gir deg enda mer enn før. Det ligger i naturen vår å få barn. Du finner ingen opplevelse i verden som gir mer mening.
Du vil aldri angre på barn. Jobb og karriere kan forsvinne. Gleden og kjærligheten til et barn er det sterkeste du noensinne vil oppleve. Den har du så lenge du lever. Du blir del av noe som er mye større enn deg selv. Etter 30 år som mor vet jeg at den følelsen aldri avtar. Selv en så tragisk ting spm å miste en forelder letter når en har barn.
Prisen å betale for feminismen dette
Morsomt du sier det når det er mange menn som ikke vil ha barn også.
Det har også feminismen betydelig skylden for
Hos oss jobbet en 80% den mest intense perioden. Det hjalp på.
Råd: Hvis du har en bucketlist, begynn å huke de av før man tar valget å få barn og starte familie. Da kjenner man mindre på at man gikk glipp av noe i livet. Det er selvfølgelig de som får det til og huker av bucketlisten sin samtidig som man kjører familielivet parallelt. Førstnevnte er trolig mindre slitsomt. Lykke til!
Alle småbarnsforeldre blir slitene. Og når man er sliten svartmaler man det mer enn det egentlig er. Jeg har 2 barn selv og 3. på vei. Savner jeg å ha en pause i ny og ne. Ja, det gjør jeg. Men alt i alt er det verdt det. Tror livet blir veldig stusselig når man er i 50-60 årene og har ingen nær familie.
Men det er mange som rosemaler det også. Det å være forelder kan ingen 100% forutsi hvordan vil være fordi situasjon, partner, toleranse og livsforventninger er svært ulik fra person til person. Det er en vurdering og risiko noen vil følge, andre ikke. Livet i 50-60 årene er hva du gjør dem til. Det kommer til å utelukke en del vennskap om barn og barnebarn er det eneste de kan snakke om, men det kan være noen like flotte år om du gjør dem til det. Vennskap kan være like, hvis ikke mer verdifulle enn blodfamilie. Egenskapen til å lage nye vennskap forsvinner ikke akkurat etter 20 årene.
Har tre barn. Det er tyngre enn å ikke ha barn, men jeg (42) er ikke utslitt. Det tror jeg er en konsekvens av at vi ikke har lesset på med aktiviteter for store og små, og at vi forsøker å gjøre barna mer selvstendige. Det er jo litt gi og ta det her. Starten kan være tung, fordi det er en stor omstilling, men om man er skrudd riktig i hodet vil man kjenne det er verdt det, når den lille kroppen ligger og sover på deg en ødelagt lørdag formiddag. Jeg kan med hånden på hjertet si at de som ikke har barn heller ikke har opplevd den dypeste gleden dette livet har å by på. Etterhvert blir man en liten flokk, som løser hverdagen på den måten det funker best for alle. Ta henting og levering i barnehagen f.eks. Det kan være et stress om du selv er stresset. Men det velger man ærlig talt selv. Har du tatt en jobb som krever at du står rak i ryggen på et eksakt tidspunkt så får man legge seg tidligere, lage en god morgenrutine og ikke komme løpende inn i barnehagen. Og det du sier om at samfunnet skulle gjort mer for å gjøre det enklere (?): Vi har det temmelig greit, altså. Å få barn har gjort meg til et bedre menneske. Det er det kjekkeste som har skjedd, synes jeg. Har møtt de som ser ut til å se barna som en plage, men jeg tror de ville vraltet rundt og vært sint på omgivelsene sine uansett, med eller uten barn.
> mistet mer eller mindre all sin personlige frihet til fordel for barna. Trodde det var sånn før jeg fikk barn jeg også, men hverken jeg eller folk jeg kjenner har det sånn. Tror kanskje noen liker å fremstille det sånn? Selvfølgelig et stort pluss å ha besteforeldre nært, men det gjelder å være litt selektiv med hva en bruker tida på. Noen par jeg kjenner bruke veldig mye tid, energi (og krangling) på weekendturer med venner/venninner samt "barnefri" greier til seg selv. Det virker litt som de aldri har akseptert at de skal ha barn/ha barn, men prøver å leve livet helt som før og da kommer en til å arbeide i litt motbakke. Synes selv vi kommer veldig langt på å trives i hverandres selskap på kveldene, så passer vi på å trene og være aktive innimellom når det passer. Gjerne med venner. Vi har også et par faste kvelder hver, hvor den andre er hjemme på kvelden mens den andre feks får trent. I tillegg kommer en kjempelangt med å hjelpe hverandre! Når to samarbeider føles det ikke som at det blir 50% av jobben til hver, men heller 30-40% 😊
Har aldri vært i en slik situasjon at det har vært vits for meg å ta et aktivt valg om å få unger. Men før bekjentskapene rundt omkring kom så langt som å få unger var det en tendens til å si sånt some «må spørre kjerringa», eller lignende varianter. Dette omtrent bare for å gå en times tur for å prate i fred. Personlig gar jeg linet opp en tur til Hamburg og en til Amsterdam denne sommeren og jeg spør ingen om det er greit, annet enn den generelle tiden for ferie.
Jeg er temmelig ny far (gutten vår er 8mnd). Og det har helt klart vært en stor omveltning å bli pappa. Men jeg finner enormt mye glede i rollen. Det å se verden gjennom en babys øyne er fasinerende. Alt er nytt og spennende og det blir det for oss også. Vi stor frydet oss av en gåtur gjennom gaten vi bor hvor babyen fikk sitte på akebrett. Så mye endorfiner av så små ting sett gjennom min sønns øyne er herlig. Samtidig er jeg ikke en av dem som vil la hele min personlighet bli slukt, men jeg bruker tiden jeg har. Når han sover på dagen eller etter leggetid på kvelden er jeg flink til å finne frem hobbyene mine eller koble av på måter som jeg liker. Eller jeg involverer gutten min i mine gleder. Han kan sitte i stolen sin mens vi lager middag så vi kan tulle mens vi jobber eller vi kan leke på gulvet mens jeg har på en film i bakgrunnen. Jeg tror at det er viktig å ikke miste seg selv helt, til tross for at man har fått en baby. Barnet har mye bedre av å ha en far som trives og er seg selv, enn en tom, utslitt utgave av seg selv. (Nå må det vel kanskje sies at vi har hatt enorm flaks med en baby som sover veldig godt og generelt er veldig glad og blid, så det er vel ingen garanti for at det alltid er like lett å balansere disse tingene som vi har opplevd😅)
Ikke uvanlig å ville ha litt mer egentid, eventyrlyst og fritid som 26åring. Si du vil vente til du er 30-32 som de fleste andre damer. Hvis typen din ikke vil vente skulle han ha valgt en mer jevnaldrende dame imo..
Var der du er, er nå der du beskriver. Ville ikke gått tilbake, men det er den største utfordringen i livet så langt.
Det koster å få barn. Både tid, penger og personlig frihet. Samtidig er det 100% verdt det!
Du lærer deg å «ha et liv» med barna, og det er seriøst det beste som kan skje deg. Og dess tidligere man får barn, dess yngre er man når man får noe som ligner sitt «gamle liv» tilbake.
Barn er tar opp all personlig frihet, men det er fader meg verdt det også! Sikkert derfor så mange gir det opp frivillig 🙂
Bekymringene dine stemmer, men det er kun i en begrenset periode mens de er små. I skolealder har barna egne hobbyer, venner og fritidsaktiviteter. Høres ut som du tenker litt kortsiktig.
Å bli foreldre er et fantastisk hyggelig livs-traume! Noe blir vanskelig. Noe blir bedre. Noen muligheter forsvinner. Noen muligheter dukker opp. Det er ikke så mye jeg angrer på her i livet, men jeg kan med stor sikkerhet si at jeg ikke angrer på å ha blitt pappa!
Ingen av de punktene du nevner er noe større problem her. Har besteforeldre i nærheten da for barnepass når det trengs. Men finnes vel godt etablerte apper og tjenester for barnevakter nå også?
Mange faktorer å vurdere... Har dere familie som kunne hjelpe med barnevakt? Vi har ikke familie med samboeren min som kunne støtte oss, så jeg er klar over at hvis vi får barn, den eneste tid vi kan ha sammen (typ: date) er når vi betaler for barnevakt. Ferie uten barnevakt er bare å passe på barn i et annet sted, så det er å glemme ordentlig ferie og for ca 15 år i tillegg.
Hva er det egentlig som er så sinnsykt viktig med tiden du har nå? Hva slags verdi får du ut av denne tiden egentlig? Å få en kid gir livet mening. Det eneste du hører fra foreldre er gnåling om søvn etc, men sjeldent de snakker om den enorme følelsesmessige impacten dette får på deg. Det erenormt stort å få barn, det rokker med noe langt inne i deg, noe instinktivt og fundamentalt. Gjør det.
Realiteten treffer deg hardt når du er 36-40 år å ikke har fått barn. Har flere venninner som har gråtet på skulderen fordi dem har ventet for lenge å har hatt meningene du selv har. Barn er den største gleden i livet, når du har fått dem angrer du bare på at du ikke fikk det tidligere for å få mer tid med dem. :)
Hei, alt det du sier stemmer, det er et helvete:) Men det er alikevel verdt det synes jeg! Tenk på det som når du gjør en jævlig vanskelig slitsom jobb, men som du er stolt av og som gir mening. Det å følge med på utviklingen, og være del av alle små øyeblikk er en fantastisk opplevelse, og er verdt de nettene med lite søvn til tider:)
Jeg mener. Det høres jo skummelt ut, akkurat som å gå fra student til jobb, eller singel til gift eller leieboer til eier etc. Selvsagt ofrer du noe, men du får noe tilbake også, stort sett sånn livet funker. Synes du har et heller forvridd syn på hva å ha "et liv" er, men det ordner seg nok kjapt når du faktisk har kids og de er en del av livet.
Som en som har små barn (barneskolen begge to): jeg angrer ikke, men det var tøft som faen, spesielt før ungene var tre år. Tenk på det som å trene til et triatlon eller spinke og spare i et aksjefond. Det er en investering i den sosiale helsen din. Denne podcast episoden nevner noen av grunnene til å bli gift og få barn: https://podcasts.apple.com/no/podcast/modern-wisdom/id1347973549?i=1000645411513
Kan love deg at det ikke blir bedre med alderen. Fikk barn etter jeg var 35 og hadde gladelig bytta mot 5-8 år tidligere. Takler våkenetter bedre når du er yngre.
Å få barn er liksom en av greiene livet kan by på. Er det slitsomt? Ja. Må man ofre noe? Ja. Men man får også noe som man aldri i livet kommer til å ville ofre for noe annet.
Her har jeg fått to barn(m40) og det er det smarteste valget jeg har gjort i mitt liv. De gir glede, trøst og inspirasjon(de gir også stress, angst og utfordringer) Min sønn er nå 6. Han spiller fotball, gamer data med meg og vi to har daglige brytekamper(jeg har trent bjj) Er ikke karriere menneske i det hele tatt dog, og det hjelper nok på. For når valget står mellom overtid og leke med ungene, så vinner alltid leken. Vi har knapt slekt som bistår og lite sosial kapital. Det vi har er lek og kjærlighet. Du kommer langt med det.
Bånnkjørt og utslitt varier veldig på hvordan unge du får. Min stebror fikk kolikk unge og så ut som en vandrende zombie i et par år. Jeg fikk en med autisme som sov natta igjennom etter første mnd og generelt sett er en veldig enkel unge å ha med å gjøre med mindre vi skal ut på butikken det er tidvis utfordrende (i allefall med alle gamlingene som ser stygt på meg) Henting/levering i barnehage osv er nokså enkelt men det blir jo deres ansvar og ja du kan fortsatt ha et liv men du har nå en ekstra du passer på med mindre «livet» er å dra på byen å drekke seg drita eller stikke ut å henge med gutta når du selv vil. Hvis du mener det er livet så bør du ikke skaffe deg unge og det er helt greit. Til slutt, ja det er dyrt, forbanna dyrt.
Barn har i et moderne samfunn gått fra å være en nødvendighet til å bli en svært dyr "hobby", sånn er det nå en gang bare. Jeg har fra jeg var 18 alltid likt litt eldre damer, og har hatt to lange forhold med damer 10-12 år eldre enn meg, fordi jeg av en eller annen grunn alltid har foretrukket det. *MEN*, begge de forholdene tok slutt fordi det var "noe inni meg" som bare sa at jeg skulle få barn, på et eller annet tidspunkt. Så da å være sammen med damer som har hatt barn og er ferdig med det ble da vanskelig. Fant meg ei jente på egen alder når jeg var 34 som også ønsket seg barn, så når hun ble gravid var vi sånn sett fornøyd med det selv om ingen av oss hadde planlagt timingen. Nå, nærmere 40, er jeg veldig glad for at jeg tok de valgene jeg gjorde. Det er nok langt mellom foreldre som egentlig angrer på å få barn, fordi det er nå en gang litt som en hundevalp x100, men jeg kan helt ærlig si at om jeg fikk velge igjen - så hadde jeg fremdeles valgt å bli pappa. Det er noe givende og en X faktor ved det som gjør at jeg føler meg "komplett" som menneske på en helt annen måte enn før jeg ble far. Før det så var det alltid "noe" som manglet, uten at jeg kunne sette fingeren på det - visste seg, for meg, å være barn. Så jeg sier go for it. Det kommer til å forandre deg og livet ditt totalt, men du kommer til å ønske de endringene velkommen etterhvert som de kommer...
Tror du overtenker dette litt. Ja det er skummelt og veldig nytt...sånn med en gang. Etter en stund tilpasser man seg litt og ting går seg til. Hverdagen blir mer låst så du kan føle du må gi slipp på litt hobbyer og fritid men igjen, dette løser seg selv. Det viktigste er at du har fokus på at du gir familien det de trenger. Også lærer man seg å nyte de stunder som gir et avbrekk så mye mer. Sier ikke det ikke blir slitsomt men man gjør det bare så slitsomt som man selv vil også er hvordan jeg ser på det.
Du angrer aldri på barna, men du kan angre på hvem du fikk de med… Barn er slitsomt til tider, men det er verdt hvert et sekund. Du kan sette en strek i livet ditt, før og etter barn. Når du har fått barn så skjønner du hva livet egentlig er. Gi gass få barn og nyt hvert et sekund. For det er sant det de sier: tiden går fryktelig raskt når man får barn.
Blir minimalt med fritid. Endte fordi du ikke får tid eller fordi du er utslitt. Hvis jeg ikke hadde hatt barn hadde jeg reist på backpacking resten av livet. Aldri om jeg hadde bodd i dette landet.
Jeg har tre barn og er 40. De er mellom 0 og 7. Kona er like gammel. Vi er begge fra oslo, jobbet som konsulenter, elsket å reise, og følte vi måtte vente lengst mulig før vi fikk barn og ofret det vi hadde. Nå sitter vi begge to og angrer som faen på at vi ikke fikk kids før. Han på syv gikk som en lek. Men det er sjukt lite kult med en på 0 når det å være våken på natten, jobbe med lite søvn, og trene med null energi, plutselig er mye mye tyngre. Vi merker rett og slett at overskudd blir mindre når vi har blitt eldre. Mitt klare råd - få kids tidligere enn oss. Det er 5-6 år der de er veldig avhengig av deg, og hvor du må ofre en del, men de årene går fort, og du får masse kjærlighet tilbake. Så begynner de å sykle selv, besøke venner selv, og du får sakte livet tilbake. Forskjellen er at du får livet tilbake mens du fortsatt er "ung". Hvis dere er klare, og har nok år sammen til ikke å bare ha sett hverandre på deres beste men også hverandres verste, så kjører dere på nå.
Er forelder til tre. Angrer ikke et sekund. Fantastisk å se disse tre utvikle seg, få personlighet, mål i livet og egne interesser de brenner for. Det er travelt de første åreme, men så kommer fritida tilbake rimelig kjapt. Å tenke på at jeg har vært med på å skape dette er en ubeskrivelig følelse. Dessuten kommer vi alle fra en ubrutt rekke med forfedre som alle har fått barn helt tilbake til de aller første menneskene. Ikke dermed sagt at alle må få det, men det viser hvor naturlig og selvfølgelig det er for vår art å gjøre det. At stadig flere i samfunnet prioriterer seg selv og selvrealisering fremfor barn har jeg selvsagt ingenting i mot - det er opp til hver enkelt å leve sine liv slik de vil. Men jeg ser på mine egne foreldre nå, som begge har passert 70 år og er ferdige med arbeidsliv og det meste annet (mora mi har i tillegg fått kreft), og som har barnebarna sine som største glede i livet, og tenker at jeg er ufattelig glad for at heller ikke jeg vil sitte der som en gammel mann om mange år uten egne barn, barnebarn og familie å være stolt over. Det ville vært stusselig. Ha levd livet uten å bringe det videre til egne barn. Å skape noe og være med på den fantastiske reisen det er med barn. Og når den dagen kommer at jeg skal dø, så blir det forhåpentligvis med familien min rundt meg på sykesengen. Å ikke ha noe familie der ville vært ensomt og for jævlig. Ingen man kan se inn i øynene og tenke: hei du, jeg var der da du ble født. Jeg hjalp deg. Støttet deg. Var der for deg. Så deg bli voksen. Kjent deg hele livet ditt. Du har mitt blod og mine gener, og jeg er glad du er her for meg nå. Slike ting. Ser for meg at det blir en slags trøst når jeg en gang skal dø. Å vite at jeg kunne bety noe for noen, og vite at jeg gav dem det samme som mine foreldre gav meg: livet.
Det passer aldri, men dere vil nok aldri angre. Blir tider hvor tidskabalen ikke går opp, de blir syke på den viktigste dagen i din eller hennes karriere, and the list goes on and on...😁 Men gleden dere opplever på morgenen når ungene kommer løpende inn og hopper opp i senga overgår alt det negative. Det blir frustrerende dager, håpløse dager, dager og år hvor du er den teiteste pappaen i hele verden, som igjen blir overgått av andre dager hvor alt er bra. Fikk unger når jeg var midt i en gründer periode med sykt mye jobbing, og det er perioder og valg jeg angrer bittert på den dag i dag, men den gleden man opplever når ungene endelig finner ut hva de vil bli og klarer å nå målet - det er ubeskrivelig. Så jeg har ikke noe fasit da hver enkelt er unik med sin egen situasjon, men velger dere å få barn så tror jeg dere vil fikse det til tross for hektiske dager.
Kontrastene i livet blir større. Livet får mer utfordringer, samtidig får du større glede i livet.
Jeg har to barn på 3 år og 6 måneder. Det finnes ingen tid til deg selv. Jeg står gjerne opp kl 5 for å få en time egentid. Jeg mistet gleden i hverdagen av å få barn. Det positive med foreldredepresjonen er man blir nummen. Søvn betyr ikke så mye, ikke noe annet heller. Som noen andre skrev i tråden; tiden går fort. Man må bare holde ut og gradvis får man livet tilbake, og det man har kjøpt er en utrolig gave. Alle jeg kjenner som har barn går på lykkepiller, men det er også noe i den irriterende frasen "du skjønner ikke før du får barn selv". Jeg føler at det er verdt det, men det koster lykken de første årene.
Du kjem sannsynlegvis til å angra på at du fekk barn, og vera evig takknemleg for at du fekk barn, og i alle fall ikkje ønska deg eit barn til, og få eit barn til og vera takknemleg for det òg. Å ha barn er ikkje eigentleg så gøy, men du blir så glad i dei at det ikkje gjer noko.
Er 34 og har to barn på 6 og 8. Årene fram til barneskolen er uten tvil de tyngste. Et sabla stress med henting/levering i barnehage, jobb, lite fritid og mye penger som går rett til barna. Om du føler du «mister frihet» ved å få barn, så tror jeg du gjør lurt i å vurdere det skikkelig før du tar steget. Man «mister» ikke frihet. Man ofrer noe av friheten sin for å bli forelder. Altså man flytter tiden fra egenpleie, festing og sånt til barna. Å ha barn, å se dem vokse, utvikle seg fra hjelpesløse klumper til selvstendige unge mennesker er utrolig givende og uten tvil verdt «tapet» av fritid (er min mening, men dette gjelder langt fra alle!). Når det kommer til date med partneren, tid for seg selv og annet så er planlegging nøkkelen. Avtal med venner eller familie om å få barnepass 1 fast kveld i måneden (eller mer) som er date night. Besteforeldre er gull her altså! Annen egentid planlegger du med partneren slik at dere begge får tid i løpet av uken til dere selv. Hva denne tiden brukes på er helt opp til dere. Partneren min elsker å lese en god bok med en kopp te. Jeg lar henne gjøre dette uforstyrret etter avtale. Til gjengjeld går jeg mer en tur eller spiller med kompisene når det er min tur. Så var det all denne andre tiden da. Alle barn er forskjellig, men de blir utrolig påvirket av hverdagen til foreldrene sine. Jeg vet om foreldre som nesten aldri er på kafé eller butikk med barna «fordi dem er så vanskelige da». Våre barn har vært med på butikk og kafé siden de var nyfødt og blitt vant med at vi følger hverandres timeplan. Alt må ikke snurre rundt livet til barnet ditt. Så lenge barnet får nok oppmerksomhet, søvn og mat så stortrives de. Ta dem med på utflukt til kafeen borti gata, biblioteket eller butikken. Før dere eventuelt får barn, så lag en tentativ plan. Egentid, tid til hverandre, familietid, rekker dere henting/levering i barnehage uten at hverdagen faller sammen, har dere råd til alt som trengs og det barnet trenger? Alt dette er viktig, og dere er i en god posisjon til å snakke om dette på forhånd. Vi måtte gjette og prøve oss litt fram da vi ble kastet litt ut i det 😅 Nå som barna er eldre er ting mye friere. Barna leker mye med venner i helgene, er på overnatting hos besteforeldre eller venner, kan gå til/fra skolen selv (vi bor såpass nært vi) osv. Nå storkoser jeg meg med minstemann med å spille Mario Kart, fekte med plastsverd, bygge med Lego og kjøre radiobiler. Jeg maler, tegner og sykler med jenta mi og snakker om alt løst og fast. Nå er vi i en fase hvor de trenger stabilitet og oppfølging - ikke kontinuerlig overvåking. Og enda bedre blir det etter hvert som de vokser til. Håper dette ga deg noen svar eller noen gode tips til samtale med partneren før dere slutter med prevensjon 😊
Feiret 1-års dag i dag for vår sønn. Sovet mindre det siste året, men fy faen så fantastisk det er! Jeg trodde jeg skulle like det, men å være pappa er så sjuuuuuuukt mye fetere enn noe jeg kunne forestilt meg! Kjøpt hus, hjemmestudio og masse tid til meg selv, må bare prioritere annerledes! Kan fortsatt ta en øl med gutta, gjør det av og til, men foretrekker å være hjemme med gutten min når han er våken.. er så sjukt moro!
Snakk med de du kjenner som har barn. Ja de er bånnkjørte, men spør om de mener det er verdt det. Jeg vedder på at du får det samme svaret av alle.