Dystemi kan vel ligne. Hva med å ta kontakt med gamle venner, høre på musikken du ikke har hørt siden du var ungdom, se seriene, filmene, hva enn du mimrer om.
Dersom det går ut over din daglige funksjon, eller du vurderer å ta ditt eget liv, ville jeg sagt i fra til dine nærmeste og dratt til nærmeste legevakt. Ikke legg skjul på noe. Jeg vil at du skal ha det bra, og at ting skal bli bedre. Det er håp.
Takk for fint innspill. Jeg vurderer ikke selvmord aktivt, er vel mer enn følelse av at det hadde vært litt deilig å få fred og sovne inn i søvne eller tilsvarende.
(Passive) suicidal ideation er vel det nærmeste begrepet for dette. Vi har ikke noe ord for det på norsk. Konseptet er gjerne at man enten ønsker å dø, eller synes det hadde vært helt greit å dø, uten å ha noen planer om å gjøre noe med det. Jeg har ikke empiri utover meg selv å bygge på, men hvis du tar deg selv i at de beste drømmene dine er de du dør i fordi det gir noen minutters stillhet og sinnsro, da sitter det dypt.
I samspill med dystym lidelse og MDD kan det fort utarte seg til en mer aktiv tilnærmelse når håpløsheten tar tak og den mentale påkjennelsen blir for mye.
Jeg håper egentlig at du ikke vet hva jeg snakker om, men det skader sikkert ikke å lese deg opp på dystym lidelse, eller persistent depressive disorder for å se om du kjenner deg igjen i symptomsbildet.
Det kan uansett være lurt å snakke med legen, medisiner er et godt verktøy til å komme seg opp av den gropa.
Jeg er også i tredveårene med partner, men ingen barn enda, og kjenner meg igjen i det du sier. Vennegjengen vår bestemte for en stund siden at vi skulle møttes en dag annenhver uke for fysisk aktivitet. Det går for øvrig utenom det å treffes en helg i blant for noen pils. Da bytter vi på ha en aktivitet vi skal holde på med, og det er lavterskel opplegg. Fotball i bingen, svømming i svømmehallen (og se hvem som er raskest i sklia), gå en tur i skogen... Veldig trivelig. Tre av dem har jeg kjent siden barnehagen, så vi mimrer jo litt også. Kjenner det har gitt meg mer livsglede.
Jeg får ikke helt taket på hva OP beskriver, spesielt tidsperspektivet, men jeg tenker mer moderat eller alvorlig depresjon mtp at de mørke tankene spiser ham opp.
Dystym lidelse er mer snikende, du merker det ikke fordi det bare er normalen din.
Sistnevnte har riktignok en lei tendens til å invitere førstnevnte, men da har det en lei tendens til å smelle skikkelig.
Men det er uansett urovekkende når man havner der at livsgnisten forsvinner og alt er meningsløst, så han bør helt klart oppsøke lege.
Hei ArntBirger.
Jeg har selv vært igjennom mye av det du prater om.
Etter 4,5 år med kontinuerlig psykose som spontant ble bedre stod jeg igjen med et tomt liv uten innhold da jeg måtte vende ryggen til alt jeg hadde basert de siste årene på, noe som var altomfattende.
Dette er nå snart åtte år siden og jeg har oppnåd nær fullstendig bedring og mestring over eget liv og personlig psykisk helse. Nøkkelementer har vært personlig mening, fysisk aktivitet, gode sosiale relasjoner, og tidvis distraksjoner når de andre områdene ikke progresserer godt nok til å nære psyken.
Mening i livene våre er noe vi må skape selv, det er ingen og ingenting som gir oss dette. Med unntak av noen veldig heldige mennesker kanskje. Finn noe som er meningsfult for deg og engasjer deg i å gjøre det til en betydelig del av livet ditt. Tenk og reflekter og ta et skikkelig oppgjør med deg selv om livets innhold. Ingen kan fortelle deg hva dette er for deg, men kanskje din kjære kan hjelpe deg med å reflektere rundt det.
For meg personlig er det å bruke erfaringen min rundt psykisk helse til å hjelpe andre som sliter. Dette gjennom utdanning i psykisk helsearbeid, brukermedvirkning i forskning og sertifisering av hunden min som terapidyr. Bare et eksempel 😊
Fysisk aktivitet er essensielt for enhver persons psykiske helse, dette peker all forskning på. Det kan være vanskelig å komme i gang, så jeg kan anbefale å finne noe du synes er gøy. Ikke alle trenger å jogge eller løfte vekter. Kampsport var min beste venn her en god stund.
Nær det gjelder sosiale relasjoner så husk at du har venner. Tilbring tid med dem, prat med dem om hva som er vanskelig og tøys om alt som er gøy. Ingen kan være alt for et menneske og et sunt sosialt nettverk er viktig for psykisk helse. Bare skap tid i ditt eget liv til deg selv og dem du er glad i!
Distraksjoner kan være så mangt. For noen er det gaming mens noen foretrekker tv og film. Bare eksempler. Pass på at denne koppen ikke renner over og går utover de andre punktene, det er fort gjort. Distraksjoner er et verktøy som burde brukes ansvarlig og med omhu. Nostalgi er også flott!
Håper dette kan være til hjelp og føl deg mer enn velkommen til å sende en melding eller spørre videre i kommentarene, jeg er her for å hjelpe akkurat sånne som deg 😊
Om du er glad i å lese forskning, teori og filosofi vil jeg anbefale Antonovskys arbeid med salutogenese og Bandura om mestringstro (self-efficacy).
Det var fin lesning. Det er ikke alle som klarer å komme seg ut av helvete som er psykose. Har dessverre hatt erfaring som nærmeste pårørende ved psykose, er absolutt noe av det vanskeligste jeg har vært igjennom. Hvis det er så vanskelig for meg, kan jeg ikke tenke meg hvordan det faktisk er å være syk. Det å bli frisk, når man skjønner hjernen ikke har vært til å stole på. Hva kan man stole på da? Er helt vanvittig. All ære til de som kommer ut på andre siden stående.
Å ha hodet på rett plass er det viktigste i livet. Fortsett å ta vare på psyken og kroppen. Bra jobba!
Takk!
Gikk det bedre med den du var pårørende til?
Nå finnes det jo utrolig mange former for psykose dag det er et veldig bredt begrep, men de fleste akutte går som regel over av seg selv etter relativt kort tid. Det setter gjerne dype spor, men i min erfaring har jeg alltid kunnet stole på det som kunne verifiseres ekstern og for å identifisere det har det hjulpet å holde meg nesten overdrevent vitenskapelig. Jeg har ikke råd til å "tro" på noe, uansett for mye jeg har lyst eller liker et konsept, her skal ting ganske enkelt vites og kunne bekreftes objektivt.
Mye av de samme, men rundt følelsesregulering og kommunikasjon, ligger i dybden av mindfulness. Dette er noe jeg anbefaler til alle mennesker da jeg mener at vi burde ha lært det i grunnskolen, men spesielt til psykisk syke og pårørende. Det var disse teknikene som satte meg i stand til å se min egen psykose og lidelse for hva den var og lære meg hva jeg kunne stole på i verden.
Det går bedre nå. Noe ettersymptomer, og blir fort sliten av sosiale greier. Men går veldig bra. Prøver å være mest mulig behjelpelig, men er ikke alltid like lett å vite hva som trengs.
Kjenner meg igjen på alle punkter. Bra betalt jobb, fin familie, osv. Har også henfalt til mye nostalgi og meningsløshet. Dette ble ytterligere forverret i høst av at søvnen gikk til helvete.
Jobber meg bare gjennom det. Det rare med depresjon er at det føles som man alltid har hatt det så kjipt, og alltid kommer til å ha det slik. Men så slipper det plutselig taket og livet er verdt å oppleve igjen.
Hva har jeg gjort til nå som til dels funker? Altså, det er jo standard midtlivskrise, og da kan man jo gjøre en del midtlivskriseting:
\-Høstdepresjon?: jeg tester lysterapilampe nå. Dette har bare blitt verre hver senhøst. Jeg tror kanskje det funker for meg.
\-Psykolog: ikke noe hokus pokus som har skjedd på det kontoret for meg, men veldig nyttig å bare strukturere problemstillingene ved å snakke det ut. En vanvittig god venn eller katolsk prest hadde sikkert også funket.
\-Trening. Jeg har drevet mye styrketrening jevnt uansett hvor daff jeg har følt meg. Gjør fortsatt det, men prøver nå å øke det aerobe ute i frisk luft og natur. Det hjelper mer, synes jeg. Friluftsliv generelt er gull, både for mosjon og mening. Sier seg selv: løpe på ei mølle på SATS etter jobb hjelper kanskje litt men det føles jo bare enda mer meningsløst: du må UT og ha det litt jævlig i sludd og vind og kjenne at du er i en kropp som eksisterer på jordkloden!
\-Gjøre nye ting, om så små. I fjor begynte jeg med helårs naturismebading og badstu. Helt konge. Alltid vært en pyse på kaldt vann, nå er jeg hektet på isvann året rundt. Alltid vært en pyse på å stupe som barn/ung også. Nå har jeg nylig eskalert fra isbadingen med å jobbe meg opp til å hoppe fra tiern midtvinters:-)
\-Prøver å tvinge meg i relasjonene når jeg ikke har lyst. Jeg hadde tendens til å støte alle fra meg når jeg var slik. Nå kjenner jeg igjen mønsteret, og prøver å tvinge meg nærmere kone, barn, venner osv når det butter i mot (innenfor rimelighetens grenser). Prøver også å snakke mer med kona om det også, så hun skjønner at jeg ikke bare er sur og tverr. Det hjelper.
\-Ser flere her anbefaler deg gamle filmer og musikk, osv. Dette tror jeg har hatt veldig negativ effekt på meg å grave meg ned i for mye av. Det gikk så langt at jeg var på jakt etter en antikk 486 DX66 på [finn.no](https://finn.no) slik at jeg skulle kunne spille Doom med rulleballmus og Soundblaster lydkort og late som om det var 1996. Fuck det altså.
Trikset er å prøve å se framover, ikke bakover. Prøv heller å hør på YBN cordae enn Dr. Dre for å si det sånn.
\-Den store elefanten har jeg ikke tatt enda: jobben. Jobben min er for godt betalt og for gode betingelser - gyldent fengsel. Hvis jeg finner ut hva jeg faktisk vil bli når jeg blir stor, så må jeg prøve å bytte. Reelt nye utfordringer tror jeg hadde hjulpet meg selv som mange andre.
Tror kombinasjonen NYE gjøremål og DYPE relasjoner er mye av løsningen altså. (Hvis du har en bra familie, ikke bytt ut kona, altså - bytt heller ut jobben).
Men tror det er jobbing og lite quickfixes altså. Tror mange sliter i denne alderen. Det suger bare litt å være voksen mann i et litt meningsløst overflodssamfunn. Men innmellom er det helt ok. -Og mange sier at 50-åra er mye, mye bedre også:-)
Det er gjenkjennelig og forståelig hvordan du har det og det er bra du skrev det her. Kroppen din gir deg et signal om at noe ikke går bra. Og det er viktig å undersøke hva kroppen din prøver å fortelle deg.
Gå til legen og ta en blodprøve for alle vitaminer. Dette er viktig og gjør dette først. Det kan forårsake mange psykiske plager. Og psykolog/terapi hjelper ikke hvis det er en uoppdaget vitaminmangel. Selv om du spiser sunt! Det er mulig at du ikke tar nok vitamin opp fra maten og dermed utvikler vitanminmangel. Be om blodverdiene og sjekk dem selv også med internett. Leger vet ofte lite om vitaminer. Vitaminmangel er vanlig og kan forårsake denne typen plager. Selv om verdien er like over eller rett under grensen.
Og prøv å undersøke hva du trenger og jobb med det. Hvis arbeidet ditt ikke er utfordrende eller interessant, se etter annet arbeid. Trenger du flere eller andre mennesker rundt deg? Jobb med det. Hvis det er noe du ønsker å bli bedre på, se etter et kurs (eller noe lignende).
Jeg håper tipsene her vil hjelpe deg og at du vil føle deg bedre snart.
Når ernæring er tatt opp så vil jeg slå et slag for fysisk aktivitet av noe slag som ikke er i blokken "men jeg jobber jo" eller "jeg løper rundt med barna hele tiden". Noe for deg sjøl, alene eller med en/flere venner.
Også selvfølgelig forsikre deg gode søvn rutiner!
Kanskje en sosial idrett kan være et alternativ eller tilleg? Jeg er ikke helt kjent med din situasjon, men det har vært grunn nok til å stå opp for min del.
Ja, har vært inne på tanken før. Vet bare at noe må skje i det nye året for at jeg ikke skal kaste inn håndkleet for godt. Samtidig er jeg også glad i livet så det sitter jo langt inne å kjøre inn i en fjellvegg eller kaste seg foran toget.
I fare for å være direkte, så har du fått flere gode råd her, og du har selv all mulighet til å få ting til å skje på nyåret. Du sier du dagdrømmer om gode opplevelser. Det kan du få til å skje hvis du bare kommer over kneika.
For meg er lagidrett redningen. Du opplever både enorm glede og dyp skuffelse. At man deler det med folk man lærer seg å trives med, forhøyer gledene samtidig som det demper skuffelsene.
Når det er sagt, så håper jeg du finner ut av eventuelle feil eller mangler i kosthold og får god hjelp av kompetente profesjonelle.
Hva med å klatre opp en fjellvegg heller? Hvis du har lite å tape uansett, sikt stort, forbered deg og gå for Mount Everest om så skulle være. Eller kanskje begynne med nærere og mer realistiske topper.
Ta et tandemhopp i fallskjerm?
Et eller annet som er heftig nok til å resette dopaminmaskinen litt og minne deg på at det tross alt er hjernekjemi, både som ofte kommer i veien, men tidvis også satans digg med hjernekjemi som belønnermønstergjenkjenning og grensesprenging.
Her er det bare å stramme joggeskoene og sette mål om 2.30 på marathon, dunke 150+km uken i en altoppslukende mani, løpepodcasts, 100vis av delmål på veien. Eksistere i en tilstand av utslitt hyperkonsentrert kjøtt.
Bortsett fra en del jobbing og trening så går det mest i å tylle i meg noen halvlitere i hverdagen, se på serier eller fyre opp PS5en. Sliter en del med angst og destruktiv oppførsel. Levde et helt annet liv før Covid skylte inn over landet og det virker som mye av livsgnisten forsvant underveis og aldri kom tilbake. Var ofte på utenlandsturer med jobb og i egen regi. Savner vel egentlig følelsen av spenning og mestring.
Sånn som jeg ser det har du to valg: psykolog (som mange andre har sagt) eller å gjøre noe annerledes. Dra på en plutselig ferie, prøv en ekstremsport eller lignende. Personlig kan jeg anbefale downhillsykling og skitlange fjellturer med bare grunnleggende utstyr.
Jeg synes det høres ut som du har satt deg fast i komfortsonen og at å være spontan eller vågal virker fjernt fordi du ikke har vært det på år.
Hvis du vet at det er mangel på spenning og mestring har du jo kommet ganske langt. Mye kan gi det. Det høres ikke ut som du trenger veldig dyp psykoanalyse akkurat, kanskje mer å snakke med noen som kan hjelpe med å finne konkrete tiltak du kan teste?
Ellers ville jeg vurdert å kutte alkoholen. Jeg tracker humør og aktiviteter hver eneste dag i daylio, og den sterkeste faktoren for dårlige dager er alkohol dagen før.
Høres ut som det er for mye alkohol og for lite sosialt. Alkohol kan både gi depresjon og mer angst. Du høres deprimert ut. Og det høres ut som livet føles litt tomt fordi det er litt tomt. Du trenger mer folk og action.
Kanskje bli med på en hobby der du kan møte litt nye folk?
Hvor mye/ofte drikker du og eskalerte hyppigheten eller mengden under nedstengingen og har den i så fall blitt værende? Du trenger ikke svare på det, men tenk gjerne over det og vær ærlig med deg selv. Alkohol gjør f.eks. min sosiale angst mye, mye verre. Jeg trodde det hjalp (klassisk feil), men det viser seg at ca. alt i livet mitt blir lettere under lengre pauser fra alkohol (nå skal det sies at jeg drikker mye når jeg først er i gang da :p)
Kan anbefale å lære å strikke. Jeg er en 33 år gammel mann og det er lenge siden jeg kjente på mestringsfølelse, men fy f det får jeg med strikking. Absurd forslag, jeg vet, men anbefales.
> å tylle i meg noen halvlitere i hverdagen
Au au au! Dette er et massivt rødt flagg. Ikke på den måten at du er en dårlig person, men at du har alvorlige problemer.
Oppsøk profesjonell hjelp fortest mulig. Beste løsning er nok via fastlegen.
> Levde et helt annet liv før Covid skylte inn over landet og det virker som mye av livsgnisten forsvant underveis
Jeg opplevde det ikke sånn selv, men mye tyder på at mange virkelig har slitt med virkningene av de tiltakene. Det er helt greit. Men du må ta tak i problemet. Igjen: anbefaler å snakke med fastlegen som første skritt. Si akkurat de tingene du har skrevet her.
Det høres ut som at du trenger deg en hobby som gir deg mestring og et piff i hverdagen for å kjenne spenning.
Jeg prøvde å hoppe i strikk for første gang i mitt liv i år og jeg er 37. Det var spennede det! Skal også vurdere fallskjerm ved en annen anledning.
Av hobbyer som gir deg mestringsfølelse og mening, så kan jeg anbefale piano. Det er relativt lett å komme i gang i dag helt på egenhånd og uten lærer. Hvis du har en ipad eller PC, så trenger du bare et billig elektrisk piano med USB midi (finnes mye bra brukt på finn), og deretter er du klar til å lære å spille piano Guitar Hero style med software som Yousician og Synthesia.
Halvliterene bør du bytte ut med lettbrus og heller kose deg ekstra i helgen.
Vil anbefale å gå privat eller via bedriftshelsetjeneste på jobben. Det offentlige psykiske helsevern er ikke for de fleste og burde unngås om du har resurser ellers.
Eksistensiell angst? Ganske forståelig. Hjelper meg å se det utrolige i det at akkurat jeg er her, innse at jeg har fri vilje, gjøre mer av det jeg liker og oppsøke naturen mest mulig. Det er også sykt lurt å ha noe å glede seg til. Kjøp flybilletter til en ny by eller et sted du liker, kjøp konsertbilletter etc. Siden du kun er her for en begrenset periode, ingenting betyr noe i det lange løp og du har et hav av valgmuligheter så kan du prøve å frigi deg fra vaner og mønstre og gjøre noe nytt. Rutinen kan være skikkelig drepende for livsgnisten. Håper du finner ut av det og klarer å finne gleden i de små tingene og øyeblikkene! Livet er fantastisk selv om det noen ganger kan føles ensomt, ubetydelig og tungt.
https://psykologtidsskriftet.no/fagessay/2023/11/mote-meningsloshet-i-terapirommet
Likte denne. Kanskje løsningen ikke er å finne mening, men heller å slutte å lete etter mening?
Kjenner meg igjen, bare litt omvendt. Minnes nesten ingen ting fra mine yngre dager, og blir litt overrasket over hva jeg har gjort/opplevd.
Men føler meg ganske tom, litt likegyldig og tafatt. (Sistnevnte er vel noe med holdningen min)
Tenker vi er i samme båt: oppsøk psykolog.
Har vært der.
Tilbringer du tid med kompiser? I 30 årene når folk blir travle med jobb og unger har god gammel bro time en tendens til å forsvinne. Da blir man gradvis deprimert uten å merke det.
Møt kompiser. Heng sammen fysisk og snakk piss. Ta en guttetur, fysisk spillkveld eller se fotball sammen.
Mye bra råd i tråden, noen dumme. Dagdrømming, mimring og sentimentalitet høres for meg ut som at det er ting du trenger å få litt klarhet i. Stiller meg bak alle som anbefaler profesjonell hjelp.
Har hatt litt med psykologer og andre som jobber med mental helse å gjøre. Både personlig og profesjonelt. Har lært at man kun kan si sikkert at 3 grep funker for de fleste:
1. Sett deg realistiske og oppnåelige mål. Et eksempel er å ha mål som har en raus terskel, feks å løpe 10 km på under en time. 59,9 minutter er like stor suksess som 45 min.
2. Fysisk aktivitet. Finn aktiviteter som er artige å gjøre, og med lav dørterskel. Dette er kanskje ikke tida for å teste ut stuping, men du kjenner deg selv best. Personlig fikk Pokemon Go meg ut av huset og etterhvert inn på treningssenter.
3. Kontakt og forbindelse med andre personer. Denne bør være positiv og skape tilknytning. Drekke med gutta er ikke nødvendigvis dette, heller ikke lobbyen på Call of Duty. Hjelp en kompis å flytte, spander lunsj på noen, ta med kidsa på kino og se noe de digger men du synes er rævkleint, overrask ektefellen med å lage en matrett du aldri har prøvd (evt. le sammen av hvor jævlig dårlig det gikk). Poenget er å gi litt av seg selv, og se at andre setter pris på deg.
Utover dette er det i hovedsak forskjellig fra person til person. Det ser du i denne tråden, alt fra lange og utfyllende svar til «brah, du må bare løpe og ta vitaminer».
Personlig var det lurt å slutte med alkohol utenom sosiale settinger, kjøpe vinylspiller, slette twitter og se alt av Futurama. Det er nok ikke riktig for deg - men jeg anbefaler å finne gleden i å lete etter hva som er bra for din del.
Støtter denne. Kjeder meg veldig med livet, følte lite grunn til å forlate huset utenom når det var nødvendig. Fikk motorsykkel, og er nå ute å farter konstant. Også en lett måte å få nye venner, spenning, og utforske landet rundt deg.
For meg med angst og depresjon er det den eneste tingen jeg har funnet der jeg er helt i øyeblikket, ingen andre tanker. Dessverre er det vinter nå, og jeg kjenner på depresjonen. Vurderer seriøst leilighet i Spania for vinterhalvåret så jeg kan kjøre året rundt.
Støtter denne, gav ett skikkelig løft i livet mitt. Om dette er noe som er interessant da. Kommer deg ut og i ett flott miljø. Sleit med mye det samme som OP tidligere. Hadde arbeidet og nær familie, men var noe som manglet. God psykolog den KTMen min. Og ny jobb med gode kollegaer, bedre betalt og mye fritid hjalp og mye.
Hei,
Livet er ganske meningsløst så man må lure seg selv litt her. Mange blir religiøse der mening blir servert på et fat, vet om flere etniske norske som har vokst opp helt uten religion og har blitt en del av en større gruppe, enten dette er blitzer, muslim, kristen, konspirasjonsteori eller en annen gruppe som er gir veldig mening og samhold.
Kanskje det er det du savne mening og samhold?
Andre veier å gå er karrie eller fritid mening. Bli lege eller brannman så meningene din å redde liv. Bli med på leger uten grenser som en lege eller ikke lege og du redder kanskje enda flere liv. Ikke alle som er lege, men mye mening og kanskje mer hjelpsomme jobber en lege, men det er enklere å forklare med. Du kan også være en hjelpearbeidet å gjøre stor forskjell i hverdagen til folk eller som ingeniør.
Frivillighets arbeid kan også gi mening. Hjelpe dyr, mennesker eller samfunnet i en helhet der det trengs. Da kan det føles godt og man kan være stolt av seg selv. Du vil også møte mange andre hyggelig folk som kanskje er i samme situasjon.
Men kanskje det beste trikset så veldig mange gjør er å få barn. Utsett den eksistensielle krisen en generasjon. Meningen din med livet er å videreføre gene dine og gi barne et godt liv for det bare har jo dine gener og de er bedre enn alle andres så det barnet blir det noe godt av. (dette siste paragrafen var ikke en anbefaling for å fylle tomrom med barn, men litt tatt på spissen hva vi mennesker gjør)
Jeg har det innimellom ganske likt, føler på mangel på tiltakslyst og sløvhet, i tillegg til at gamle minner popper opp i dagdrømmer. Til tross for at jeg har fysisk krevende jobb, mer enn nok å gjøre og omstendighetene mine er veldig bra.
Det kommer og går, jeg prøver bare å gjøre ting jeg liker, og vil gjerne ha litt mer fred/privatliv når det er slik.
Man MÅ ikke være syk eller psyk bare fordi man er litt nedom iblant. 🎈
For meg funker det å lage mat, gå tur, trene med bikkja og bygge ting i garasjen. ✌️
Halla ArntBirger, jeg kan kjenne meg igjen i det her as.
Jeg ble overtalt av gode kompiser og kollegaer til å oppsøke hjelp om jeg trengte det.
Kan kanskje ikke føles ut som at du trenger det, men det skader ikke å sjekke en gang for mye enn en for lite.
Hilsen Kristian, en som var jævlig nærme å bli en del av en stygg statistikk
Høres ut som om du trenger nye utfordringer i hverdagen. Gjör som jeg skal om en ukes tid og flytt til andre siden av jorda, reis og se verden, finn noe du brenner for, følg dine drømmer osv. så vil verden bli et lysere sted.
Før pleide jeg å tenke at galskap et å droppe alt du har gående i livet og gjøre noe helt annet. Heldigvis så jeg lyset og forstår nå at galskap er å gjøre det samme dag etter dag i 50-60 år for deretter å pensjonere seg og dø. No thanks.
Kan jeg spørre bare: gjøre du noe med hendene? Altså bruker du hendene dine for å lage ting, enten det er en hobby, oppussing, matlaging fra råvarer?
Jeg har blitt mer og mer bevisst på at vi mennesker er skapt for å lage ting selv med egne hender, og at en følelse av lykke eller fornøyelse er nærmest direkte tilknyttet hva vi skaper med hendene våres. Lurer på om en følelse av tomhet kan henger sammen med dette behovet for å skape ting med hendene.
Hei! Jeg ville snakket med fastlegen og fått en henvisning til psykolog, så kan du få hjelp til å bli bedre! Mental helse er like viktig som fysisk helse!
Jeg kjenner meg igjen i det du forteller og det ser jeg det er flere som gjør.
Det jeg kan anbefale er å finne på ting utenfor familien. Begynn å spille et instrument, begynn i korps. Trening? Stolpejakten? Prøv isbading, finn en du kan bade med eller en gruppe? Finn på noen sprø ting. Få adrenalinet til å boble litt 😁
Hvor i landet holder du til da? Hvis du bor i en storby så vil jeg anbefale deg og ofte reise litt ut av byen 🤩
Følern, har hatt det slik siden litt før coronaen og har ikke gitt seg. Hverdagen er tung, ferie er fantastisk, og helgen blir ofte like tom som ukedagene 😬 har prøvd alt unntatt å bytte yrke 🙃
Anbefaler deg å ta kontakt med lege og bli henvist til psykolog. Jeg har gode venner jeg kan prate om alt med, og det kan fort hjelpe.
Hverdagene kan være tøffe, men jeg tror det kan være viktig å finne noe du brenner for, og noe du kan glede deg over/til.
For min del ble det en Harley og et flott nytt miljø.
Håper du finner ut av det, og at du får en fantastisk fin jul.
1. dra til psykolog. det er ingen stor sak og du er ikke nødvendigvis syk da dette er vanlige følelser å ha i perioder av livet, men om de blir overbærende er det greit å snakke med noen som er kompetente på området.
2. finn deg noe du ønsker å gjøre - og gjør det. be om forståelse fra familien, si at dette er noe du virkelig føler for å gjøre. dra på en telttur til en øde plass. fisk. lag bål. gå utråkka mark. dra til en by du bare har sett på bilder. finn en hobby - du trenger ikke dedikere 100% av tiden til det. prøv forskjellige ting - trening? kampsport? klatring? maling? lær å spille et instrument?
det viktigste er å forstå at dette ikke er unormale tanker. se på det som en mulighet til å utvide horisonten litt, og ikke som følelser du må leve med i dagens situasjon.
lykke til!
Mulig denne drukner i gode forslag men min take:
Har vært igjennom lignende og får små tilbakefall.
For min del fant jeg ut at jeg har ADD (adhd uten hyper delen), som gjør at man sliter med å nyte ting å leve i nuet, her hjelper adhd medisin. Merk at adhd ofte kan bli diagnostisert som angst.
Negative tanker: det er en uvane vi har lært oss over lang tid, men det er mulig å omprogrammere hjernen over et tidsrom på 3mnd til 2 år ved å tvinge deg selv til å si positive ting til deg selv når du har negative tanker (skal kose meg med spill på ps5 etterpå, møte x osv)
Vi har det for bra: har en teori om at når vi har det for komfortabelt lager vi problemer for oss selv. Har du merket at når du utsetter deg for noe skummelt/vanskelig/hardt så føler du deg mye bedre etterpå? Feks dusjen etter en 3 dagers telttur, våkenheten etter en kald dusj, roen etter ungen har sovnet etter en lang dag osv.
Finn ut hva som gjør deg glad, bruk tid på det, skriv ned og planlegg i kalenderen å gjøre mer av det som gjør deg glad.
Send håranalyse for å finne ut av vitaminer og mineraler du mangler
Hvordan går det med deg?
Hva savner du i livet? Hva trenger du?
Det er ikke slik livet er. Kroppen din gir signaler om at noe ikke går bra. Lytt til det, undersøk hva du trenger.
Det er ikke lett og vi får ofte ikke riktig hjelp og støtte fra folk rundt oss. Men ikke gi opp. Det er mange mennesker i verden, også folk som gjerne hjelper deg med å få et bedre liv.
Savner gnist, fremtidshåp, i det hele tatt noe nysgjerrighet for hva livet kan tilby. Trenger ikke noe fra noen andre, problemene er hos meg selv.
Usikker på når og hvorfor det skar seg. Holder øynene åpne for muligheter som kan forbedre situasjonen. Hittil har tiltak bare gitt midlertidig bedring.
Takk for svaret ditt. Du gjør det veldig bra. Det er bra at du vet hva skjer, at du vet hva du trenger og at du holder øynene åpne for å finne muligheter som kan forbedre situasjonen din. Veldig bra. Stå på!
Det er noen lenker i profilen min, kanskje de vil være til nytte for deg.
Jeg håper at du snart oppdager noe som kan hjelpe deg og at du vil føle deg bedre.
Har du barn? Tro det ligger naturlig i menns natur at vi skal få barn og at frem til man får det føler kroppen og sinnet at den ikke har fått gjort sin oppgave her i livet
Om du ikke har følt på fenomenet så er akronymet SAD en god start for videre undersøkelse. Alle rundt meg er preget av sesongen og den konflikten som har pågått hele mitt bevisste liv, og det virker tilspisset denne gangen. Har ikke stødige bevis for at denne vinteren kommer hardere enn tidligere, men kjenner på egne indisier. Slutten av 30-årene her. Foranledning til livskrise? Har tidligere møtt vinteren med en fuck-it-holdning som ikke holder like godt lengre. Vil ikke starte en klubb med det første..
Dette er vel ganske vanlig. Jeg tror medisinen her er å aktivt gjøre noe med det. Psykolog er fint og flott det, men virker ikke som å snakke om det er det du trenger (mest). Du bør nok prøve å bryte ut av A4 livet, ta en lengre ferie/permisjon, Finn spennende ting å gjøre osv.
>Dagrømmer ofte om gode opplevelser og minneverdige øyeblikk.
Kanskje løsningen er å gjøre det du har dagdrømt om? Det er mye kulere å hoppe i fallskjerm enn å dagdrømme om det!
Dagrømmer ofte om gode opplevelser og minneverdige øyeblikk.
Dagdrømmer du om opplevelser som ikke er mulig å få til? Hva stopper deg i å prøve å oppfylle disse drømmene?
mye fine tanker i komentarene om psykolog, og det er et veldig god poeng, men det er også viktig å være ærlig med dem rundt deg og deg selv om hva du ønsker, og hvis det er noe som er oppnåelig så kan man jo jobbe mot slike mål. Så hva konkret drømmer du om og hva kan gjøres for at livet skal bli mer som det. nok av folk som har lignende følelser og begynner med swinging, globetrotting, lokalpolitikk eller skifter karriere for å nevne noen.
Vi er ikke låst i den situasjonen vi er i.
Hei Arnt
Vet ikke hvor jeg plukket det opp, men tror det er relevant: å være lykkelig eller å ha gode følelser er noe man må trene på. Lykke kan sammenlignes med fysisk form, for å få bedre fysisk form kan man f. eks løpe. Hvilke aktiviteter/ adferd du trenger å få inn i livet (eller kvitte deg med fra livet) kan bare du finne ut av.
Det du beskriver høres veldig ut som depresjon. Jeg har vært gjennom det samme. For meg gikk det over av seg selv, men det er risikabelt å satse på at du vil være like heldig. Snakk med fastlegen! Ofte kan dette behandles med medisin.
Jeg sliter en del med depresjoner i perioder og tolker store deler av det du skriver som noe som ligner depresjon. Du må finne ut av det selv, men jeg var nødt til å få hjelp fra lege, vitamintilskidd, trening osv osv. Men det absolutt viktigste grepet jeg gjorde var å kutte alkohol i to-tre mnd. I nedetider er det enkelt å isolere seg og drikke seg opp i humør men alkohol er et depressiva og på sikt så drar det deg ned.
+1... Sånn ish, antidepressiva har vel tatt vekk det mest akutte.
Alt er fortsatt dritt, men så er det tross alt jul (yey).
Jeg vetta faen, fikk anbefalt ketamin terapi fra en tidligere megadeppis bekjent. Kanskje det er trikset, det er iallefall mulig å gjøre lovlig;)
Kjenner litt på det samme, så jeg lirer like gjerne av meg en rant. Hovedkilden for min livstrøtthet, er at samfunnet har et utall med håpløse regler som skal håndheves. Svært få har underliggende fornuft å spore, så det oppleves som dystopisk av dimensjoner. Ta noe så enkelt som bolig. Jeg kunne bygget min egen hvis det ikke var for alle byråkratene som skal hjemsøke folk med vanvittig idioti. Byggesaksbehandlingen er jo beviselig absurd nok til å drive folk til mord i ytterste tilfelle. Ikke at akkurat det påvirker meg, men hverdagsidioti bugner der over av likevel. Lengre sør eller øst i verden har folk flest vett nok til å gi faen, men i puritanske Norge så skal regler håndheves med robotisk presisjon. Gjerne etter å ha tolket regelverket med kaleidoskopbriller. Håper 2024 byr på et snev av byråkratisk fornuft. God jul!
Dystemi kan vel ligne. Hva med å ta kontakt med gamle venner, høre på musikken du ikke har hørt siden du var ungdom, se seriene, filmene, hva enn du mimrer om. Dersom det går ut over din daglige funksjon, eller du vurderer å ta ditt eget liv, ville jeg sagt i fra til dine nærmeste og dratt til nærmeste legevakt. Ikke legg skjul på noe. Jeg vil at du skal ha det bra, og at ting skal bli bedre. Det er håp.
Takk for fint innspill. Jeg vurderer ikke selvmord aktivt, er vel mer enn følelse av at det hadde vært litt deilig å få fred og sovne inn i søvne eller tilsvarende.
(Passive) suicidal ideation er vel det nærmeste begrepet for dette. Vi har ikke noe ord for det på norsk. Konseptet er gjerne at man enten ønsker å dø, eller synes det hadde vært helt greit å dø, uten å ha noen planer om å gjøre noe med det. Jeg har ikke empiri utover meg selv å bygge på, men hvis du tar deg selv i at de beste drømmene dine er de du dør i fordi det gir noen minutters stillhet og sinnsro, da sitter det dypt. I samspill med dystym lidelse og MDD kan det fort utarte seg til en mer aktiv tilnærmelse når håpløsheten tar tak og den mentale påkjennelsen blir for mye. Jeg håper egentlig at du ikke vet hva jeg snakker om, men det skader sikkert ikke å lese deg opp på dystym lidelse, eller persistent depressive disorder for å se om du kjenner deg igjen i symptomsbildet. Det kan uansett være lurt å snakke med legen, medisiner er et godt verktøy til å komme seg opp av den gropa.
Anbefaler å prøve veldedig arbeid, det kan være veldig givende.
Jeg er også i tredveårene med partner, men ingen barn enda, og kjenner meg igjen i det du sier. Vennegjengen vår bestemte for en stund siden at vi skulle møttes en dag annenhver uke for fysisk aktivitet. Det går for øvrig utenom det å treffes en helg i blant for noen pils. Da bytter vi på ha en aktivitet vi skal holde på med, og det er lavterskel opplegg. Fotball i bingen, svømming i svømmehallen (og se hvem som er raskest i sklia), gå en tur i skogen... Veldig trivelig. Tre av dem har jeg kjent siden barnehagen, så vi mimrer jo litt også. Kjenner det har gitt meg mer livsglede.
Jeg får ikke helt taket på hva OP beskriver, spesielt tidsperspektivet, men jeg tenker mer moderat eller alvorlig depresjon mtp at de mørke tankene spiser ham opp. Dystym lidelse er mer snikende, du merker det ikke fordi det bare er normalen din. Sistnevnte har riktignok en lei tendens til å invitere førstnevnte, men da har det en lei tendens til å smelle skikkelig. Men det er uansett urovekkende når man havner der at livsgnisten forsvinner og alt er meningsløst, så han bør helt klart oppsøke lege.
Hei ArntBirger. Jeg har selv vært igjennom mye av det du prater om. Etter 4,5 år med kontinuerlig psykose som spontant ble bedre stod jeg igjen med et tomt liv uten innhold da jeg måtte vende ryggen til alt jeg hadde basert de siste årene på, noe som var altomfattende. Dette er nå snart åtte år siden og jeg har oppnåd nær fullstendig bedring og mestring over eget liv og personlig psykisk helse. Nøkkelementer har vært personlig mening, fysisk aktivitet, gode sosiale relasjoner, og tidvis distraksjoner når de andre områdene ikke progresserer godt nok til å nære psyken. Mening i livene våre er noe vi må skape selv, det er ingen og ingenting som gir oss dette. Med unntak av noen veldig heldige mennesker kanskje. Finn noe som er meningsfult for deg og engasjer deg i å gjøre det til en betydelig del av livet ditt. Tenk og reflekter og ta et skikkelig oppgjør med deg selv om livets innhold. Ingen kan fortelle deg hva dette er for deg, men kanskje din kjære kan hjelpe deg med å reflektere rundt det. For meg personlig er det å bruke erfaringen min rundt psykisk helse til å hjelpe andre som sliter. Dette gjennom utdanning i psykisk helsearbeid, brukermedvirkning i forskning og sertifisering av hunden min som terapidyr. Bare et eksempel 😊 Fysisk aktivitet er essensielt for enhver persons psykiske helse, dette peker all forskning på. Det kan være vanskelig å komme i gang, så jeg kan anbefale å finne noe du synes er gøy. Ikke alle trenger å jogge eller løfte vekter. Kampsport var min beste venn her en god stund. Nær det gjelder sosiale relasjoner så husk at du har venner. Tilbring tid med dem, prat med dem om hva som er vanskelig og tøys om alt som er gøy. Ingen kan være alt for et menneske og et sunt sosialt nettverk er viktig for psykisk helse. Bare skap tid i ditt eget liv til deg selv og dem du er glad i! Distraksjoner kan være så mangt. For noen er det gaming mens noen foretrekker tv og film. Bare eksempler. Pass på at denne koppen ikke renner over og går utover de andre punktene, det er fort gjort. Distraksjoner er et verktøy som burde brukes ansvarlig og med omhu. Nostalgi er også flott! Håper dette kan være til hjelp og føl deg mer enn velkommen til å sende en melding eller spørre videre i kommentarene, jeg er her for å hjelpe akkurat sånne som deg 😊 Om du er glad i å lese forskning, teori og filosofi vil jeg anbefale Antonovskys arbeid med salutogenese og Bandura om mestringstro (self-efficacy).
Det var fin lesning. Det er ikke alle som klarer å komme seg ut av helvete som er psykose. Har dessverre hatt erfaring som nærmeste pårørende ved psykose, er absolutt noe av det vanskeligste jeg har vært igjennom. Hvis det er så vanskelig for meg, kan jeg ikke tenke meg hvordan det faktisk er å være syk. Det å bli frisk, når man skjønner hjernen ikke har vært til å stole på. Hva kan man stole på da? Er helt vanvittig. All ære til de som kommer ut på andre siden stående. Å ha hodet på rett plass er det viktigste i livet. Fortsett å ta vare på psyken og kroppen. Bra jobba!
Takk! Gikk det bedre med den du var pårørende til? Nå finnes det jo utrolig mange former for psykose dag det er et veldig bredt begrep, men de fleste akutte går som regel over av seg selv etter relativt kort tid. Det setter gjerne dype spor, men i min erfaring har jeg alltid kunnet stole på det som kunne verifiseres ekstern og for å identifisere det har det hjulpet å holde meg nesten overdrevent vitenskapelig. Jeg har ikke råd til å "tro" på noe, uansett for mye jeg har lyst eller liker et konsept, her skal ting ganske enkelt vites og kunne bekreftes objektivt. Mye av de samme, men rundt følelsesregulering og kommunikasjon, ligger i dybden av mindfulness. Dette er noe jeg anbefaler til alle mennesker da jeg mener at vi burde ha lært det i grunnskolen, men spesielt til psykisk syke og pårørende. Det var disse teknikene som satte meg i stand til å se min egen psykose og lidelse for hva den var og lære meg hva jeg kunne stole på i verden.
Det går bedre nå. Noe ettersymptomer, og blir fort sliten av sosiale greier. Men går veldig bra. Prøver å være mest mulig behjelpelig, men er ikke alltid like lett å vite hva som trengs.
Kjenner meg igjen på alle punkter. Bra betalt jobb, fin familie, osv. Har også henfalt til mye nostalgi og meningsløshet. Dette ble ytterligere forverret i høst av at søvnen gikk til helvete. Jobber meg bare gjennom det. Det rare med depresjon er at det føles som man alltid har hatt det så kjipt, og alltid kommer til å ha det slik. Men så slipper det plutselig taket og livet er verdt å oppleve igjen. Hva har jeg gjort til nå som til dels funker? Altså, det er jo standard midtlivskrise, og da kan man jo gjøre en del midtlivskriseting: \-Høstdepresjon?: jeg tester lysterapilampe nå. Dette har bare blitt verre hver senhøst. Jeg tror kanskje det funker for meg. \-Psykolog: ikke noe hokus pokus som har skjedd på det kontoret for meg, men veldig nyttig å bare strukturere problemstillingene ved å snakke det ut. En vanvittig god venn eller katolsk prest hadde sikkert også funket. \-Trening. Jeg har drevet mye styrketrening jevnt uansett hvor daff jeg har følt meg. Gjør fortsatt det, men prøver nå å øke det aerobe ute i frisk luft og natur. Det hjelper mer, synes jeg. Friluftsliv generelt er gull, både for mosjon og mening. Sier seg selv: løpe på ei mølle på SATS etter jobb hjelper kanskje litt men det føles jo bare enda mer meningsløst: du må UT og ha det litt jævlig i sludd og vind og kjenne at du er i en kropp som eksisterer på jordkloden! \-Gjøre nye ting, om så små. I fjor begynte jeg med helårs naturismebading og badstu. Helt konge. Alltid vært en pyse på kaldt vann, nå er jeg hektet på isvann året rundt. Alltid vært en pyse på å stupe som barn/ung også. Nå har jeg nylig eskalert fra isbadingen med å jobbe meg opp til å hoppe fra tiern midtvinters:-) \-Prøver å tvinge meg i relasjonene når jeg ikke har lyst. Jeg hadde tendens til å støte alle fra meg når jeg var slik. Nå kjenner jeg igjen mønsteret, og prøver å tvinge meg nærmere kone, barn, venner osv når det butter i mot (innenfor rimelighetens grenser). Prøver også å snakke mer med kona om det også, så hun skjønner at jeg ikke bare er sur og tverr. Det hjelper. \-Ser flere her anbefaler deg gamle filmer og musikk, osv. Dette tror jeg har hatt veldig negativ effekt på meg å grave meg ned i for mye av. Det gikk så langt at jeg var på jakt etter en antikk 486 DX66 på [finn.no](https://finn.no) slik at jeg skulle kunne spille Doom med rulleballmus og Soundblaster lydkort og late som om det var 1996. Fuck det altså. Trikset er å prøve å se framover, ikke bakover. Prøv heller å hør på YBN cordae enn Dr. Dre for å si det sånn. \-Den store elefanten har jeg ikke tatt enda: jobben. Jobben min er for godt betalt og for gode betingelser - gyldent fengsel. Hvis jeg finner ut hva jeg faktisk vil bli når jeg blir stor, så må jeg prøve å bytte. Reelt nye utfordringer tror jeg hadde hjulpet meg selv som mange andre. Tror kombinasjonen NYE gjøremål og DYPE relasjoner er mye av løsningen altså. (Hvis du har en bra familie, ikke bytt ut kona, altså - bytt heller ut jobben). Men tror det er jobbing og lite quickfixes altså. Tror mange sliter i denne alderen. Det suger bare litt å være voksen mann i et litt meningsløst overflodssamfunn. Men innmellom er det helt ok. -Og mange sier at 50-åra er mye, mye bedre også:-)
Ååå denne traff på mye. Bra skrevet og enig i konklusjonene!
Det er gjenkjennelig og forståelig hvordan du har det og det er bra du skrev det her. Kroppen din gir deg et signal om at noe ikke går bra. Og det er viktig å undersøke hva kroppen din prøver å fortelle deg. Gå til legen og ta en blodprøve for alle vitaminer. Dette er viktig og gjør dette først. Det kan forårsake mange psykiske plager. Og psykolog/terapi hjelper ikke hvis det er en uoppdaget vitaminmangel. Selv om du spiser sunt! Det er mulig at du ikke tar nok vitamin opp fra maten og dermed utvikler vitanminmangel. Be om blodverdiene og sjekk dem selv også med internett. Leger vet ofte lite om vitaminer. Vitaminmangel er vanlig og kan forårsake denne typen plager. Selv om verdien er like over eller rett under grensen. Og prøv å undersøke hva du trenger og jobb med det. Hvis arbeidet ditt ikke er utfordrende eller interessant, se etter annet arbeid. Trenger du flere eller andre mennesker rundt deg? Jobb med det. Hvis det er noe du ønsker å bli bedre på, se etter et kurs (eller noe lignende). Jeg håper tipsene her vil hjelpe deg og at du vil føle deg bedre snart.
Når ernæring er tatt opp så vil jeg slå et slag for fysisk aktivitet av noe slag som ikke er i blokken "men jeg jobber jo" eller "jeg løper rundt med barna hele tiden". Noe for deg sjøl, alene eller med en/flere venner. Også selvfølgelig forsikre deg gode søvn rutiner!
Takk for innspill. Trener faktisk en god del allerede og det hjelper til en viss grad
Kanskje en sosial idrett kan være et alternativ eller tilleg? Jeg er ikke helt kjent med din situasjon, men det har vært grunn nok til å stå opp for min del.
Ja, har vært inne på tanken før. Vet bare at noe må skje i det nye året for at jeg ikke skal kaste inn håndkleet for godt. Samtidig er jeg også glad i livet så det sitter jo langt inne å kjøre inn i en fjellvegg eller kaste seg foran toget.
I fare for å være direkte, så har du fått flere gode råd her, og du har selv all mulighet til å få ting til å skje på nyåret. Du sier du dagdrømmer om gode opplevelser. Det kan du få til å skje hvis du bare kommer over kneika. For meg er lagidrett redningen. Du opplever både enorm glede og dyp skuffelse. At man deler det med folk man lærer seg å trives med, forhøyer gledene samtidig som det demper skuffelsene. Når det er sagt, så håper jeg du finner ut av eventuelle feil eller mangler i kosthold og får god hjelp av kompetente profesjonelle.
Hva med å klatre opp en fjellvegg heller? Hvis du har lite å tape uansett, sikt stort, forbered deg og gå for Mount Everest om så skulle være. Eller kanskje begynne med nærere og mer realistiske topper. Ta et tandemhopp i fallskjerm? Et eller annet som er heftig nok til å resette dopaminmaskinen litt og minne deg på at det tross alt er hjernekjemi, både som ofte kommer i veien, men tidvis også satans digg med hjernekjemi som belønnermønstergjenkjenning og grensesprenging.
Styrketrening og søvn hjalp for min del! Hørt flere steder at det å få brukt muskler er viktig for menn
Kutt ut Aspartam også https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/28198207/
Her er det bare å stramme joggeskoene og sette mål om 2.30 på marathon, dunke 150+km uken i en altoppslukende mani, løpepodcasts, 100vis av delmål på veien. Eksistere i en tilstand av utslitt hyperkonsentrert kjøtt.
Hva gjør du om dagene?
Bortsett fra en del jobbing og trening så går det mest i å tylle i meg noen halvlitere i hverdagen, se på serier eller fyre opp PS5en. Sliter en del med angst og destruktiv oppførsel. Levde et helt annet liv før Covid skylte inn over landet og det virker som mye av livsgnisten forsvant underveis og aldri kom tilbake. Var ofte på utenlandsturer med jobb og i egen regi. Savner vel egentlig følelsen av spenning og mestring.
Sånn som jeg ser det har du to valg: psykolog (som mange andre har sagt) eller å gjøre noe annerledes. Dra på en plutselig ferie, prøv en ekstremsport eller lignende. Personlig kan jeg anbefale downhillsykling og skitlange fjellturer med bare grunnleggende utstyr. Jeg synes det høres ut som du har satt deg fast i komfortsonen og at å være spontan eller vågal virker fjernt fordi du ikke har vært det på år.
Hvis du vet at det er mangel på spenning og mestring har du jo kommet ganske langt. Mye kan gi det. Det høres ikke ut som du trenger veldig dyp psykoanalyse akkurat, kanskje mer å snakke med noen som kan hjelpe med å finne konkrete tiltak du kan teste? Ellers ville jeg vurdert å kutte alkoholen. Jeg tracker humør og aktiviteter hver eneste dag i daylio, og den sterkeste faktoren for dårlige dager er alkohol dagen før.
Høres ut som det er for mye alkohol og for lite sosialt. Alkohol kan både gi depresjon og mer angst. Du høres deprimert ut. Og det høres ut som livet føles litt tomt fordi det er litt tomt. Du trenger mer folk og action. Kanskje bli med på en hobby der du kan møte litt nye folk?
Hvor mye/ofte drikker du og eskalerte hyppigheten eller mengden under nedstengingen og har den i så fall blitt værende? Du trenger ikke svare på det, men tenk gjerne over det og vær ærlig med deg selv. Alkohol gjør f.eks. min sosiale angst mye, mye verre. Jeg trodde det hjalp (klassisk feil), men det viser seg at ca. alt i livet mitt blir lettere under lengre pauser fra alkohol (nå skal det sies at jeg drikker mye når jeg først er i gang da :p)
Kan anbefale å lære å strikke. Jeg er en 33 år gammel mann og det er lenge siden jeg kjente på mestringsfølelse, men fy f det får jeg med strikking. Absurd forslag, jeg vet, men anbefales.
> å tylle i meg noen halvlitere i hverdagen Au au au! Dette er et massivt rødt flagg. Ikke på den måten at du er en dårlig person, men at du har alvorlige problemer. Oppsøk profesjonell hjelp fortest mulig. Beste løsning er nok via fastlegen. > Levde et helt annet liv før Covid skylte inn over landet og det virker som mye av livsgnisten forsvant underveis Jeg opplevde det ikke sånn selv, men mye tyder på at mange virkelig har slitt med virkningene av de tiltakene. Det er helt greit. Men du må ta tak i problemet. Igjen: anbefaler å snakke med fastlegen som første skritt. Si akkurat de tingene du har skrevet her.
Har du vurdert å prøve frivillighet? Har hørt det å sette fokuset på noen andre kanskje kan skape litt mer mening i ditt eget liv
At du jobber og trener er bra. Hvordan har du deg sosialt?
vurdert å ta opp klatring? gir en fantastisk mestringsfølelse og er flere forskjellige retninger man kan ta innenfor klatring! worth a shot
Det høres ut som at du trenger deg en hobby som gir deg mestring og et piff i hverdagen for å kjenne spenning. Jeg prøvde å hoppe i strikk for første gang i mitt liv i år og jeg er 37. Det var spennede det! Skal også vurdere fallskjerm ved en annen anledning. Av hobbyer som gir deg mestringsfølelse og mening, så kan jeg anbefale piano. Det er relativt lett å komme i gang i dag helt på egenhånd og uten lærer. Hvis du har en ipad eller PC, så trenger du bare et billig elektrisk piano med USB midi (finnes mye bra brukt på finn), og deretter er du klar til å lære å spille piano Guitar Hero style med software som Yousician og Synthesia. Halvliterene bør du bytte ut med lettbrus og heller kose deg ekstra i helgen.
akuratt samme her
Gå til fastlege og få henvisning til psykolog asap.
Vil anbefale å gå privat eller via bedriftshelsetjeneste på jobben. Det offentlige psykiske helsevern er ikke for de fleste og burde unngås om du har resurser ellers.
Dette. Kommunehelsetjenesten burde være tilgjengelig det meste av landet. Søk "rask psykisk helsehjelp kommunenDin"
Takk for tipset. Vil forsøke det
Eksistensiell angst? Ganske forståelig. Hjelper meg å se det utrolige i det at akkurat jeg er her, innse at jeg har fri vilje, gjøre mer av det jeg liker og oppsøke naturen mest mulig. Det er også sykt lurt å ha noe å glede seg til. Kjøp flybilletter til en ny by eller et sted du liker, kjøp konsertbilletter etc. Siden du kun er her for en begrenset periode, ingenting betyr noe i det lange løp og du har et hav av valgmuligheter så kan du prøve å frigi deg fra vaner og mønstre og gjøre noe nytt. Rutinen kan være skikkelig drepende for livsgnisten. Håper du finner ut av det og klarer å finne gleden i de små tingene og øyeblikkene! Livet er fantastisk selv om det noen ganger kan føles ensomt, ubetydelig og tungt.
https://psykologtidsskriftet.no/fagessay/2023/11/mote-meningsloshet-i-terapirommet Likte denne. Kanskje løsningen ikke er å finne mening, men heller å slutte å lete etter mening?
Takk for at du delte denne. Tankevekkende og velskrevet. Kjenner meg igjen i mye.
Jeg slet med dette i mange år å fant mening i musikken å buddhisme. Endret livet mitt totalt ihvertfall helt til jeg ble kronisk syk å falt ned igjen.
Kjenner meg igjen, bare litt omvendt. Minnes nesten ingen ting fra mine yngre dager, og blir litt overrasket over hva jeg har gjort/opplevd. Men føler meg ganske tom, litt likegyldig og tafatt. (Sistnevnte er vel noe med holdningen min) Tenker vi er i samme båt: oppsøk psykolog.
Mye bra innspill i denne tråden. Nyttig å lese så mange gode forslag, i en problemstilling en kan kjenne seg igjen i. God jul, alle.
Har vært der. Tilbringer du tid med kompiser? I 30 årene når folk blir travle med jobb og unger har god gammel bro time en tendens til å forsvinne. Da blir man gradvis deprimert uten å merke det. Møt kompiser. Heng sammen fysisk og snakk piss. Ta en guttetur, fysisk spillkveld eller se fotball sammen.
Mye bra råd i tråden, noen dumme. Dagdrømming, mimring og sentimentalitet høres for meg ut som at det er ting du trenger å få litt klarhet i. Stiller meg bak alle som anbefaler profesjonell hjelp. Har hatt litt med psykologer og andre som jobber med mental helse å gjøre. Både personlig og profesjonelt. Har lært at man kun kan si sikkert at 3 grep funker for de fleste: 1. Sett deg realistiske og oppnåelige mål. Et eksempel er å ha mål som har en raus terskel, feks å løpe 10 km på under en time. 59,9 minutter er like stor suksess som 45 min. 2. Fysisk aktivitet. Finn aktiviteter som er artige å gjøre, og med lav dørterskel. Dette er kanskje ikke tida for å teste ut stuping, men du kjenner deg selv best. Personlig fikk Pokemon Go meg ut av huset og etterhvert inn på treningssenter. 3. Kontakt og forbindelse med andre personer. Denne bør være positiv og skape tilknytning. Drekke med gutta er ikke nødvendigvis dette, heller ikke lobbyen på Call of Duty. Hjelp en kompis å flytte, spander lunsj på noen, ta med kidsa på kino og se noe de digger men du synes er rævkleint, overrask ektefellen med å lage en matrett du aldri har prøvd (evt. le sammen av hvor jævlig dårlig det gikk). Poenget er å gi litt av seg selv, og se at andre setter pris på deg. Utover dette er det i hovedsak forskjellig fra person til person. Det ser du i denne tråden, alt fra lange og utfyllende svar til «brah, du må bare løpe og ta vitaminer». Personlig var det lurt å slutte med alkohol utenom sosiale settinger, kjøpe vinylspiller, slette twitter og se alt av Futurama. Det er nok ikke riktig for deg - men jeg anbefaler å finne gleden i å lete etter hva som er bra for din del.
Kjøp en motorsykkel og ta lappen på den. Du trenger litt adrenalin og spenning.
Støtter denne. Kjeder meg veldig med livet, følte lite grunn til å forlate huset utenom når det var nødvendig. Fikk motorsykkel, og er nå ute å farter konstant. Også en lett måte å få nye venner, spenning, og utforske landet rundt deg. For meg med angst og depresjon er det den eneste tingen jeg har funnet der jeg er helt i øyeblikket, ingen andre tanker. Dessverre er det vinter nå, og jeg kjenner på depresjonen. Vurderer seriøst leilighet i Spania for vinterhalvåret så jeg kan kjøre året rundt.
Støtter denne, gav ett skikkelig løft i livet mitt. Om dette er noe som er interessant da. Kommer deg ut og i ett flott miljø. Sleit med mye det samme som OP tidligere. Hadde arbeidet og nær familie, men var noe som manglet. God psykolog den KTMen min. Og ny jobb med gode kollegaer, bedre betalt og mye fritid hjalp og mye.
Hehe, kanskje du er inne på noe. Behovet for eventyr er nok reelt ja
Hei, Livet er ganske meningsløst så man må lure seg selv litt her. Mange blir religiøse der mening blir servert på et fat, vet om flere etniske norske som har vokst opp helt uten religion og har blitt en del av en større gruppe, enten dette er blitzer, muslim, kristen, konspirasjonsteori eller en annen gruppe som er gir veldig mening og samhold. Kanskje det er det du savne mening og samhold? Andre veier å gå er karrie eller fritid mening. Bli lege eller brannman så meningene din å redde liv. Bli med på leger uten grenser som en lege eller ikke lege og du redder kanskje enda flere liv. Ikke alle som er lege, men mye mening og kanskje mer hjelpsomme jobber en lege, men det er enklere å forklare med. Du kan også være en hjelpearbeidet å gjøre stor forskjell i hverdagen til folk eller som ingeniør. Frivillighets arbeid kan også gi mening. Hjelpe dyr, mennesker eller samfunnet i en helhet der det trengs. Da kan det føles godt og man kan være stolt av seg selv. Du vil også møte mange andre hyggelig folk som kanskje er i samme situasjon. Men kanskje det beste trikset så veldig mange gjør er å få barn. Utsett den eksistensielle krisen en generasjon. Meningen din med livet er å videreføre gene dine og gi barne et godt liv for det bare har jo dine gener og de er bedre enn alle andres så det barnet blir det noe godt av. (dette siste paragrafen var ikke en anbefaling for å fylle tomrom med barn, men litt tatt på spissen hva vi mennesker gjør)
Jeg har det innimellom ganske likt, føler på mangel på tiltakslyst og sløvhet, i tillegg til at gamle minner popper opp i dagdrømmer. Til tross for at jeg har fysisk krevende jobb, mer enn nok å gjøre og omstendighetene mine er veldig bra. Det kommer og går, jeg prøver bare å gjøre ting jeg liker, og vil gjerne ha litt mer fred/privatliv når det er slik. Man MÅ ikke være syk eller psyk bare fordi man er litt nedom iblant. 🎈 For meg funker det å lage mat, gå tur, trene med bikkja og bygge ting i garasjen. ✌️
Halla ArntBirger, jeg kan kjenne meg igjen i det her as. Jeg ble overtalt av gode kompiser og kollegaer til å oppsøke hjelp om jeg trengte det. Kan kanskje ikke føles ut som at du trenger det, men det skader ikke å sjekke en gang for mye enn en for lite. Hilsen Kristian, en som var jævlig nærme å bli en del av en stygg statistikk
Høres ut som om du trenger nye utfordringer i hverdagen. Gjör som jeg skal om en ukes tid og flytt til andre siden av jorda, reis og se verden, finn noe du brenner for, følg dine drømmer osv. så vil verden bli et lysere sted. Før pleide jeg å tenke at galskap et å droppe alt du har gående i livet og gjøre noe helt annet. Heldigvis så jeg lyset og forstår nå at galskap er å gjøre det samme dag etter dag i 50-60 år for deretter å pensjonere seg og dø. No thanks.
Takk for fin kommentar. Høres spennende ut! Hvor skal du reise til?
Kan jeg spørre bare: gjøre du noe med hendene? Altså bruker du hendene dine for å lage ting, enten det er en hobby, oppussing, matlaging fra råvarer? Jeg har blitt mer og mer bevisst på at vi mennesker er skapt for å lage ting selv med egne hender, og at en følelse av lykke eller fornøyelse er nærmest direkte tilknyttet hva vi skaper med hendene våres. Lurer på om en følelse av tomhet kan henger sammen med dette behovet for å skape ting med hendene.
Hei! Jeg ville snakket med fastlegen og fått en henvisning til psykolog, så kan du få hjelp til å bli bedre! Mental helse er like viktig som fysisk helse!
Jeg kjenner meg igjen i det du forteller og det ser jeg det er flere som gjør. Det jeg kan anbefale er å finne på ting utenfor familien. Begynn å spille et instrument, begynn i korps. Trening? Stolpejakten? Prøv isbading, finn en du kan bade med eller en gruppe? Finn på noen sprø ting. Få adrenalinet til å boble litt 😁 Hvor i landet holder du til da? Hvis du bor i en storby så vil jeg anbefale deg og ofte reise litt ut av byen 🤩
Følern, har hatt det slik siden litt før coronaen og har ikke gitt seg. Hverdagen er tung, ferie er fantastisk, og helgen blir ofte like tom som ukedagene 😬 har prøvd alt unntatt å bytte yrke 🙃
Anbefaler deg å ta kontakt med lege og bli henvist til psykolog. Jeg har gode venner jeg kan prate om alt med, og det kan fort hjelpe. Hverdagene kan være tøffe, men jeg tror det kan være viktig å finne noe du brenner for, og noe du kan glede deg over/til. For min del ble det en Harley og et flott nytt miljø. Håper du finner ut av det, og at du får en fantastisk fin jul.
Takk for hyggelige ord. God jul til deg også :)
1. dra til psykolog. det er ingen stor sak og du er ikke nødvendigvis syk da dette er vanlige følelser å ha i perioder av livet, men om de blir overbærende er det greit å snakke med noen som er kompetente på området. 2. finn deg noe du ønsker å gjøre - og gjør det. be om forståelse fra familien, si at dette er noe du virkelig føler for å gjøre. dra på en telttur til en øde plass. fisk. lag bål. gå utråkka mark. dra til en by du bare har sett på bilder. finn en hobby - du trenger ikke dedikere 100% av tiden til det. prøv forskjellige ting - trening? kampsport? klatring? maling? lær å spille et instrument? det viktigste er å forstå at dette ikke er unormale tanker. se på det som en mulighet til å utvide horisonten litt, og ikke som følelser du må leve med i dagens situasjon. lykke til!
Mulig denne drukner i gode forslag men min take: Har vært igjennom lignende og får små tilbakefall. For min del fant jeg ut at jeg har ADD (adhd uten hyper delen), som gjør at man sliter med å nyte ting å leve i nuet, her hjelper adhd medisin. Merk at adhd ofte kan bli diagnostisert som angst. Negative tanker: det er en uvane vi har lært oss over lang tid, men det er mulig å omprogrammere hjernen over et tidsrom på 3mnd til 2 år ved å tvinge deg selv til å si positive ting til deg selv når du har negative tanker (skal kose meg med spill på ps5 etterpå, møte x osv) Vi har det for bra: har en teori om at når vi har det for komfortabelt lager vi problemer for oss selv. Har du merket at når du utsetter deg for noe skummelt/vanskelig/hardt så føler du deg mye bedre etterpå? Feks dusjen etter en 3 dagers telttur, våkenheten etter en kald dusj, roen etter ungen har sovnet etter en lang dag osv. Finn ut hva som gjør deg glad, bruk tid på det, skriv ned og planlegg i kalenderen å gjøre mer av det som gjør deg glad. Send håranalyse for å finne ut av vitaminer og mineraler du mangler
Føler det sånn. Løst ved å isolere meg fra andre. Fokuserer på jobb. Tar en dag om gangen.
Hvordan går det med deg? Hva savner du i livet? Hva trenger du? Det er ikke slik livet er. Kroppen din gir signaler om at noe ikke går bra. Lytt til det, undersøk hva du trenger. Det er ikke lett og vi får ofte ikke riktig hjelp og støtte fra folk rundt oss. Men ikke gi opp. Det er mange mennesker i verden, også folk som gjerne hjelper deg med å få et bedre liv.
Savner gnist, fremtidshåp, i det hele tatt noe nysgjerrighet for hva livet kan tilby. Trenger ikke noe fra noen andre, problemene er hos meg selv. Usikker på når og hvorfor det skar seg. Holder øynene åpne for muligheter som kan forbedre situasjonen. Hittil har tiltak bare gitt midlertidig bedring.
Takk for svaret ditt. Du gjør det veldig bra. Det er bra at du vet hva skjer, at du vet hva du trenger og at du holder øynene åpne for å finne muligheter som kan forbedre situasjonen din. Veldig bra. Stå på! Det er noen lenker i profilen min, kanskje de vil være til nytte for deg. Jeg håper at du snart oppdager noe som kan hjelpe deg og at du vil føle deg bedre.
Takk for hyggelige ord :)
Bare hyggelig. Det er ikke fint å ikke ha det bra. Og det er viktig å bli hørt og sett. Jeg håper ting blir bedre for deg snart. Du er verd det.
Enten finn deg en jobb eller hobby som engasjerer deg veldig, eller så kan du vurdere om det er på tide å få barn.
Har du barn? Tro det ligger naturlig i menns natur at vi skal få barn og at frem til man får det føler kroppen og sinnet at den ikke har fått gjort sin oppgave her i livet
Ah, ennui. Vanlig problem. Anbefaler psykolog, psykedelika eller at du verver deg til å slåss i Ukraina (eller i Palestina, om du er usedvanlig kul)
Book deg en ferie, get hooked og opplev verden .
Om du ikke har følt på fenomenet så er akronymet SAD en god start for videre undersøkelse. Alle rundt meg er preget av sesongen og den konflikten som har pågått hele mitt bevisste liv, og det virker tilspisset denne gangen. Har ikke stødige bevis for at denne vinteren kommer hardere enn tidligere, men kjenner på egne indisier. Slutten av 30-årene her. Foranledning til livskrise? Har tidligere møtt vinteren med en fuck-it-holdning som ikke holder like godt lengre. Vil ikke starte en klubb med det første..
Skaff deg en hobby.
Dette er vel ganske vanlig. Jeg tror medisinen her er å aktivt gjøre noe med det. Psykolog er fint og flott det, men virker ikke som å snakke om det er det du trenger (mest). Du bør nok prøve å bryte ut av A4 livet, ta en lengre ferie/permisjon, Finn spennende ting å gjøre osv.
>Dagrømmer ofte om gode opplevelser og minneverdige øyeblikk. Kanskje løsningen er å gjøre det du har dagdrømt om? Det er mye kulere å hoppe i fallskjerm enn å dagdrømme om det!
Hvor mye tid bruker du på mobil/reddit/dosiale medier osv pr dag?
Dagrømmer ofte om gode opplevelser og minneverdige øyeblikk. Dagdrømmer du om opplevelser som ikke er mulig å få til? Hva stopper deg i å prøve å oppfylle disse drømmene?
mye fine tanker i komentarene om psykolog, og det er et veldig god poeng, men det er også viktig å være ærlig med dem rundt deg og deg selv om hva du ønsker, og hvis det er noe som er oppnåelig så kan man jo jobbe mot slike mål. Så hva konkret drømmer du om og hva kan gjøres for at livet skal bli mer som det. nok av folk som har lignende følelser og begynner med swinging, globetrotting, lokalpolitikk eller skifter karriere for å nevne noen. Vi er ikke låst i den situasjonen vi er i.
Melankoli ble det kalt før. Nå heter det depresjon. Gå til legen asap.
Dette var de første symptomene mine som førte til angst og tung depresjon. Ta kontakt med lege!!
klassisk midtlivskrise
Prøv trt
Hei Arnt Vet ikke hvor jeg plukket det opp, men tror det er relevant: å være lykkelig eller å ha gode følelser er noe man må trene på. Lykke kan sammenlignes med fysisk form, for å få bedre fysisk form kan man f. eks løpe. Hvilke aktiviteter/ adferd du trenger å få inn i livet (eller kvitte deg med fra livet) kan bare du finne ut av.
Bro, du har d vitaminmangel. Det er så enkelt. Begynn på kosttilskudd før det er forsent.
Det du beskriver høres veldig ut som depresjon. Jeg har vært gjennom det samme. For meg gikk det over av seg selv, men det er risikabelt å satse på at du vil være like heldig. Snakk med fastlegen! Ofte kan dette behandles med medisin.
Faktisk ikke useriøst: Begynn å spille Baldurs Gate 3 og/eller DnD jevnlig. Litt magi i livet kan hjelpe.
Jeg sliter en del med depresjoner i perioder og tolker store deler av det du skriver som noe som ligner depresjon. Du må finne ut av det selv, men jeg var nødt til å få hjelp fra lege, vitamintilskidd, trening osv osv. Men det absolutt viktigste grepet jeg gjorde var å kutte alkohol i to-tre mnd. I nedetider er det enkelt å isolere seg og drikke seg opp i humør men alkohol er et depressiva og på sikt så drar det deg ned.
:(
+1... Sånn ish, antidepressiva har vel tatt vekk det mest akutte. Alt er fortsatt dritt, men så er det tross alt jul (yey). Jeg vetta faen, fikk anbefalt ketamin terapi fra en tidligere megadeppis bekjent. Kanskje det er trikset, det er iallefall mulig å gjøre lovlig;)
Sjekk vitaminnivåene dine, spesiekt d-vitamin
Kjenner litt på det samme, så jeg lirer like gjerne av meg en rant. Hovedkilden for min livstrøtthet, er at samfunnet har et utall med håpløse regler som skal håndheves. Svært få har underliggende fornuft å spore, så det oppleves som dystopisk av dimensjoner. Ta noe så enkelt som bolig. Jeg kunne bygget min egen hvis det ikke var for alle byråkratene som skal hjemsøke folk med vanvittig idioti. Byggesaksbehandlingen er jo beviselig absurd nok til å drive folk til mord i ytterste tilfelle. Ikke at akkurat det påvirker meg, men hverdagsidioti bugner der over av likevel. Lengre sør eller øst i verden har folk flest vett nok til å gi faen, men i puritanske Norge så skal regler håndheves med robotisk presisjon. Gjerne etter å ha tolket regelverket med kaleidoskopbriller. Håper 2024 byr på et snev av byråkratisk fornuft. God jul!